De drømte om store alternativer, aktivistene som kjempet mot EU for tre år siden. Men folket som fulgte dem stemte bare nei.

Norsk fyrtårn?
«Folkeavstemningen er bare begynnelsen. Nei-sidens utgangspunkt er mye bedre nå enn i 1972,» uttalte SV-politikeren Paul Chaffey til Klassekampen sommeren 1994. De «radikale» EU-motstanderne ønsket seg Norge som et foregangsland for miljø og solidaritet. Slik ble det selvfølgelig ikke, for da de vant, mistet de all sin kraft.

Av ØYVIND TØNNESON
Stortingsvalgkampen for fire år siden var langt på vei en kamp mellom EU-motstandere som ville ha EU-saken på dagsordenen på den ene siden, og de som ville ha stø kurs med Gro Harlem Brundtland på den andre siden. Den kampen vant både Gro og Sp som det mest markerte nei-partiet. Året etter, da EU-saken uomtvistelig var saken som sto på dagsordenen, var det den store, folkelige nei-bevegelsen som vant.
Det som var samlende for nei-siden, var først og fremst motstanden mot ideen om Den europeiske union. Man henviste til elendigheten i Norge under unionen med Sverige for snart hundre år siden. Den er en nasjonal myte, men har en slik kraft at unionsbegrepet oppfattes entydig negativt i nordmenns ører. Det var mange som spurte hvilket politisk alternativ til EU nei-folket og deres partier ville fremme med sitt nei, men det spørsmålet skjøv Nei til EU, Sp og SV klokelig foran seg med henvisning til at dette var noe man måtte komme tilbake til etter folkeavstemningen 28. november 1994. Det de ville vinne, var norske velgeres suverenitet, og det får man si at de gjorde.
SV- og Sp-politikerne framstilte likevel indirekte en slags alternativ visjon i 1994. De pekte på alt som var vondt og leit i EU: lave miljøstandarder, demokratisk underskudd, svekkede faglige rettigheter, høy arbeidsløshet og muren mot innvandring fra den tredje verden, for å nevne noe. Folkets nei skulle føre til at Norge tok en annen vei, at dette merkelige Annerledeslandet ble et fyrtårn som kunne vise vei for andre nasjoner. Nå begynner både vi selv og utlendingene å ane hva som blir resultatet. Det blir kanskje først og fremst annerledes i forhold til nei-aktivistenes drømmer?
Noen EU-tilhengere advarte i 1994 mot økonomiske konsekvenser av et nei. De tok feil. Med EØS-avtale, olje og gass vokser den norske rikdommen i stor fart. Det er en evighet - en 17. mai eller to - siden arbeidsløsheten var noe problem. Det er bare de stakkars EU-trellene som sliter med slikt i dag.
Men annerledesøkonomien og annerledessysselsettingen har en og annen politisk kostnad. COæ-2å-utslippene vokser fortere enn i EU, og mens deler av Europa faktisk satser på redusert biltrafikk, bruker familiene i skatteparadiset Norge ledig kapital eller billig kreditt til å kjøpe en snerten bil nummer to. Nei-velgerne fra 1993 og 1994 fristes sikkert heller av Carl I. Hagens løfter om bensin til seks kroner literen enn av appeller om å gjøre Norge til foregangsland på miljøområdet. Ja-velgerne også. Og ingen bryr seg om Schengen-avtalen. Alle vil flyte fritt til svenske vinmonopol og danske skjenkesteder.
Hva sier så utlendingene om Norge og oss nordmenn? Svenske Expressen spør «Kära syster- och broderfolk, vad håller ni på med?», og peker på Frps framgang og Norges strenge asylpolitikk. Det var kanskje ikke «Fästung Europa» folk stemte mot i 1994, men «Fästung Norwegen» de stemte for? Franske Le Monde slår opp Frps valgkampåpning med motstand mot samerettigheter i Finnmark på førstesiden, og påpeker at ingen andre partier har fordømt den.
Norge klarer seg utmerket, men er i 1997 politisk marginalisert i Europa og ellers. Etter valget om fire uker kan det godt hende at annerledeslandet i det internasjonale samfunnet vil bli oppfattet som nesten like ekkelt som det er rikt.
Vi behøver ikke å spørre Paul Chaffey om det, for han har tatt konsekvensen av nederlaget etter 1994 og forlatt politikken. Men vi kan spørre partiet hans, tidligere AUF-leder Trond Giske, eller Sp-leder Anne Enger Lahnstein: Hvor ble det av de moderne, alternative visjonene, med miljøprofil og velgerappell? Er det å si NEI alt dere klarer å samles om? I så fall kan vi slå fast at folkeavstemningen var begynnelsen på annerledesfolkets reaksjon, en reaksjon som nå føres videre av Carl I. Hagen.
Med Carl I. Hagen som ledende opposisjon blir Norge helt klart Europas fyrtårn, et fyrtårn som lyser rødt. Det betyr at her er det politiske farvannet urent. Styr unna!

© Dagbladet