Før kjempet de for ideer og tillit i partiene. Nå pakker de snakketøyet, logger seg ut av offentligheten og inn hos Geelmuyden Kiese.

Makt i kulissene
Statssekretær Sten Helland oppfatter seg bare som et enkeltmenneske som skal skifte beite. Han går til høyere lønn og tankens frihet i et PR-byrå der sjefens kommentar til den politiske situasjonen er: «I couldn't care less.» Skjønner Ap-leder Thorbjørn Jagland hva som foregår rundt ham?

Av ØYVND TØNNESON
Det er ikke bare det at nesten halvparten av det norske velgerfolket ikke vet hva de vil stemme, som gjør 1900-tallets siste stortingsvalg spesielt. Framgangen for et Frp som gir blaffen i hvilket århundre partiprogrammet skal gjennomføres i, bidrar også. Men viktigst er det kanskje at så mange later til å være i tvil om valget mellom partier og regjeringer i det hele tatt er viktig.
Når den tvilen melder seg blant intellektuelt nysgjerrige mennesker som med glede har ofret år av sitt liv på å kjempe for ideer, er det ikke noe som bare får betydning for dem hver især. Tvilen smitter, og det skjer noe med selve folkesjela.
Politikerne har fått svekket makt på grunn av økt markedsmakt, sa Hans Geelmuyden til Dagens Næringsliv i går. Og han fortsatte med å si at «Æren er truet av pressen, og lønnen er på linje med skolelærernes». Han er muligens inne på noe riktig, men i den grad pressen fratar politikere ære, er den ikke alene om det. Snarere er det slik at «ære» generelt oppfattes som noe så gammeldags at vi synes det blir komisk når noen streber etter det. God lønn og kreative omgivelser, derimot, er noe vi ikke ler av. Derfor ser tenkende mennesker med organisasjonserfaring lyst på en framtid i Hans Geelmuydens markedsorienterte forretningsforetakende.
Det kommer til å bli spekulert mye om årsakene til at statssekretær Sten Helland har valgt å satse på en framtid i Geelmuyden Kiese-gruppen få uker før et stortingsvalg, og kort tid etter at han selv steg opp fra en rådgiverfunksjon i Ap's stortingsgruppe til en politisk stilling ved statsministerens kontor. Hva er det ved det kontoret, ja, ved dets sjef og hele regjeringen, som fører til så stor turbulens? Og hva er det egentlig som skjer med Det norske Arbeiderparti for tida?
I gamle dager, for åtte- ti år siden, var overganger mellom næringsliv og politikk noe som først og fremst foregikk på høyresiden i norsk politikk. Nå har partiene blitt mye mer lik hverandre, og næringslivet, ikke bare PR-bransjen, har fått øynene opp for at velutdannede personer med fartstid i Ap eller SV kan være effektive medarbeidere med nyttige kontakter.
Det er ikke i seg selv noe galt i at noen danner bedrifter som spesialiserer seg i informasjonsrådgivning og det å finne fram i maktens korridorer. Ikke er det umoralsk av Sten Helland eller andre å gå etter høy lønn og spennende arbeidsoppgaver heller. Men det blir et demokratisk problem dersom maktens og motmaktens grå eminenser flytter ut av politikkens og byråkratiets egne kulisser, der de tross alt er under en viss kontroll, til et avideologisert, profittmotivert kontorfellesskap. Og brå overganger, som i Hellands tilfelle og Rune Gerhardsens tidligere i år, skaper uklarhet om personlig habilitet og politikkens legitimitet.
For Thorbjørn Jagland kom nyheten om Hellands skifte av arbeidsgiver høyst ubeleilig midt i valgkampen. Det var trolig derfor det skulle holdes hemmelig til valget var over. Da jobbskiftet ble avslørt i går, ble det raskt avgjort at han må forlate statsministerens kontor allerede denne uka. Hvis det har vært i forståelse med statsministeren at Helland først utsatte sin avgang, så røper ikke det den beste dømmekraft hos vår øverste politiske leder.
Det er nemlig ikke, og bør ikke være, en hvilken som helst jobb å være statssekretær ved statsministerens kontor. Sammen med statsministeren får man en sentral politisk rolle. Skjøtter man den godt, vinner man fortsatt både ære og offentlighetens respekt. I maktens privatiserte kulisser, derimot - i Hans Geelmuydens bransje - vinner man i første rekke penger, og i beste fall personlig prestisje.

© Dagbladet