Den kalde krigen satte merker også på den måten vi tenker i dag. Lund-kommisjonen er bare et første skritt på veien mot en opprydding i historien.

Fortielse og glemsel
Den kalde krigens skygge hviler stadig over våre forestillinger om fortida. Mentalitet og tankestrukturer fra den ideologiske splittelsen er ikke utryddet sju år etter Jernteppets fall.

Av GUDLEIV FORR
Lund-kommisjonen var det første forsøk på en omfattende gjennomgang av den statsautoriserte undertrykkelse av meninger her i landet under den kalde krigen. Men dermed er neppe alt sagt. For den mentalitet som den skapte i folk flest, er langtfra kartlagt. Det er heller ikke historikernes rolle i denne sammenhengen. Oppfatningen av at det dreide seg om en kamp mellom det gode og onde ligger som en skygge over selv de nyeste framstillinger av perioden.
I dag foreligger historikeren Torgrim Titlestads bok om den kalde krigen og Peder Furubotn. Titlestad har gitt seg selv som livsoppgave å rehabilitere Furubotn. For øvrig er Furubotn glemt. Det skyldes ifølge Titlestad at det under den kalde krigen var sterke krefter på begge sider av den ideologiske skillelinjen som hadde politisk interesse av å gjøre Furubotn til en ikke-person.
Men Furubotn er blitt ikke-person også i de historiske framstillingene om denne perioden. Det kan selvsagt skyldes at Furubotn var ubetydelig i et historisk perspektiv. Men det kan også skyldes at tankestrukturene fra etterkrigstida ennå hviler sterkt også over historikerlauget. Titlestad mer enn antyder det i boka.
Men først: Peder Furubotn var en av de fremste kommunistene i Norge fra mellomkrigstida. Han var formann i NKP, hadde lange opphold i Moskva, falt i unåde hos Stalin, gjorde en formidabel nasjonal innsats for Norges frigjøring under krigen. I 1949 ble han ekskludert fra NKP etter en dramatisk utrenskningsaksjon med stalinistisk tilsnitt. Han ble påklistret alle skjellsord i det kommunistiske vokabular: titoist, trotskist, nasjonalist og Gestapo-agent.
Deretter ble han en slags privatpraktiserende politisk tenker og inspirator for sentrale fagforeningsledere i norsk industri. Titlestad beskriver i detalj Furubotns ideer om arbeiderinnflytelse på arbeidsplassene og produktivitets- og effektivitetstenkningen som bl.a. ble utprøvd med stor suksess på Aker Mek. Verksted i Oslo. Kjernen i dette var at arbeiderne ville yte mer jo mer innflytelse de fikk over sitt eget arbeid og jo bedre de trivdes. Det ville øke produktiviteten og dermed overskuddet som arbeiderne dermed skulle ha del i.
Men Furubotn kom i den kalde krigens klemme. Han var utstøtt av kommunistene og mistenkeliggjort av Arbeiderpartiet. Og selv om Titlestad påviser at mange næringslivsledere lånte øre til hans ideer, ble det meste av hans virke fortiet i det norske samfunnet. Furubotn er ikke alene om denne skjebnen. Så seint som i fjor framførte daværende kulturminister Åse Kleveland den første unnskyldning fra det offisielle Norge over den behandling maleren og kommunisten Arne Ekeland ble utsatt for. Han ble fratatt sine kunstneriske arbeidsmuligheter fordi han var polisk suspekt, slik tenkningen var den gangen. Og noen år tidligere ble partisanene i Finnmark rehabilitert av Kong Harald under signingsferden i nord.
Men dette er heller intet særnorsk fenomen. I Finland er det først nå det er blitt akseptabelt for landets president å avlegge kirkegården for de røde under borgerkrigen offisiell visitt. Amerikansk akademisk liv har vært sterkt påvirket av de ideologiske hensyn under den kalde krigen. I dag gjennomfører historikere både der og i Europa selvransakelse om sin rolle som bidragsytere til den politiske bruk av historien. Vinterens debatt om historikernes rolle som bærere av nasjonens kollektive hukommelse var en del av denne revurdering av vår nære fortid. Selvsensur og ideologisk forblindelse er såvisst ikke ukjent blant dem som er forpliktet først og fremst på «sannheten». Historien er et ekkokammer. Du får det ut av den som du roper inn.

© Dagbladet