Inge Lønning er endelig i den politiske manesjen for Høyre, og markerer seg allerede som partiets beste kort.

Høyres nye håp
Endelig et lyspunkt for Høyre: Inge Lønning er på firmamentet og lyser klarere og skarpere enn noen. Fra nå av har Høyre en verdig etterfølger til Kåre Willoch. Men kan han snappe de moderne, selvtilfredse, frihetssøkende, overmette og misfornøyde velgerne fra Carl I. Hagen?

Av GUDLEIV FORR
Vi så det tydelig under helsedebatten i TV2 tirsdag kveld: Inge Lønning har en spontan formuleringsevne som overgår Gudmund Hernes, en frekkhet som overgår Carl I. Hagen, en aggressivitet som overgår Per Olaf Lundteigen. Han er utdannet i retorikk og henfallen til polemikk. Han er trolig den eneste i vårt land som vil kunne målbinde så vel Kåre Willoch som bispebroren Per.
Dette er hva Høyre har ventet på siden Willoch trakk seg ut av politikken og magistrene forsvant. De siste år har vært en lang ørkenvandring for partiet. Lederemner har sviktet ett etter ett, og de som har prøvd seg, er enten dolket i ryggen eller har fått gullkronen nedover ørene. Høyre-folk har lengtet etter en som kunne ta dem over floden.
Slik har Høyre fått en ny bannerbærer som bare kan glede fotfolket. Lønning er bærer av by-høyretradisjonen og ikke en modernisert utgave av det vadmelsnorske. Han representerer mer studentersamfunnet enn det elementære kjøpmannskap. Han står for det som alltid har vært det høyre-norske i norsk politikk. Han representerer det Høyre som de høyrevelgere som er gått over til Arbeiderpartiet, savner i sitt nye parti.
Problemet med Lønning sett fra Høyre er at han ikke bare tror på individet. Han er individualist. På to markerte saker er han til og med i opposisjon til partiet. Han er imot abortloven slik den er i dag, som er Kaci Kullmann Fives og Annelise Høeghs abortlov. Dessuten viste han som leder av Lønning-utvalget at han også er imot den behandlingsgarantien som Høyre-statsråden Wenche Frogn Sellæg i Syse-regjeringen i sin tid innførte og som partiets fremste sosialpolitiker Annelise Høegh viderefører i sin vedvarende kritikk av Arbeiderpartiets helsepolitikk.
Men noe annet kan være enda verre: Den sittende partileder kunne nok tenke seg å ha en taleskriver som formulerte seg like godt som det Lønning tar spontant. Men det står ikke til å nekte at partiformannen vil blekne ved siden av den rutinerte predikanten. Jan Petersen, som har det med å overlate partiet til Per-Kristian Foss om sommeren, kan risikere å komme i skyggen av Lønning resten av året.
Lønning kan selvsagt også bli innhentet av den norske skepsis mot de flinke. I hans selskap vil mange føle seg underlegne fordi de føler at de ikke makter ham. Jeg øynet en slik følelse hos selveste helseministeren tirsdag kveld. Hva må ikke da de ordinære tenkerne han ellers vil møte på Løvebakken oppleve? De øvrige medlemmer av en hvilken som helst stortingskomité vil få følelsen av at sola går ned når Lønning kommer inn.
Dette blir ikke mindre slik av at Lønning ikke bare er flink, men arrogant. I alle fall virker det slik. Han har vist at han kan styre et helt universitet som rektor i Oslo. Ja, han kan nok styre det meste, men ikke sin egen tunge. Derfor kan han også vinne enhver debatt, men sympatien kan gå til den han har knust. Dette skjedde med f eks Anne Enger Lahnstein under EU-striden i 1994.
Slik årets valgkamp har utviklet seg hittil, der Fremskrittspartiet er i ferd med å erobre hegemoniet på høyresiden, har Høyre nå en viktig ting å gjøre for om mulig å komme på offensiven: Partiet må prøve å matche Lønning mot Carl I. Hagen. Hagen har jo vist at han har utviklet sin følsomhet for folkets dypeste instinkter, men Lønning vil overgå ham i intellektuell kraft og kapasitet. Et møte mellom dem kunne måle styrken i konservatismens to søyler: den klassiske verdikonservatisme mot den vulgære liberalisme.
Inge Lønning kommer inn i politikken på et tidspunkt i livet da dagens politikere overveier å gå ut. Det gjenstår å se om det er en styrke eller en svakhet. Men han er original i sine tanker og vil aldri lyde som et hakk i plata, slik så mange av dagens politikere gjør. Og for første gang på lenge får Høyre en framtredende parlamentariker med erfaringer fra levd liv. Ikke rart Inge Lønning er blitt det store hvite håp i det konservative parti.

© Dagbladet