Staten er Norges største kapitalist. Som Kjell Inge Røkke jakter den både på sikkerhet for formuen og på forretningsideer som får pengene til å yngle.

Den synlige hånd
De alvorlige menn i NHO kan ikke ha det lett når de ser utviklingen i valgkampen. De støtter lille Høyre med penger, men vet at Arbeiderparti-staten er en bærebjelke i norsk kapitalisme. Senterpartiet er antimoderne, og Frp er bare et parti for den dumme, lille mann. Får vi noen debatt om statens dominans i økonomien?

Av ØYVIND TØNNESSON
Staten har spilt en nøkkelrolle i Norges økonomiske historie fra forrige århundre til i dag. En sterk og aktiv stat er ikke et sosialdemokratisk påfunn. Men på 1990-tallet, i det markedsliberale Arbeiderpartiets epoke, har staten fått en økonomisk tyngde som trolig er større enn den har vært noensinne.
Vi er vant til at Statoil er eid av staten. Det ligger jo i navnet. Og Norges største multinasjonale selskap, Norsk Hydro, har hatt staten som majoritetsaksjonær i mer enn 25 år. Det er ikke noe vi tenker på i det daglige, det heller. At statlige banker og kredittinstitusjoner har hatt en sentral rolle i finansieringen av industriutbygging og infrastruktur, har bl.a. vært et ledd i norsk distriktspolitikk som borgerlige og sosialister stort sett har kunnet samles om.
Det vi ennå ikke helt har vent oss til, er at staten eier de største forretningsbankene. Det var lenge bare en drøm for venstresosialister, men ble som kjent et hardt økonomisk faktum etter at unge, dynamiske bankfolk med solid bakgrunn fra flere dagers smilekurs på 80-tallets nye høyfjellshoteller hadde solgt lån ut fra parolen om at «kunden har alltid rett». Det var artig så lenge det varte.
Nå tjener bankene gode penger, og finansminister Stoltenberg sørger for at staten får rikelig utbytte. Det bidrar til å styrke budsjettbalansen, og hvis Stoltenberg er flink, kan han sørge for at de ikke blir sølt bort på offentlig forbruk, men i stedet reinvesteres i et eller annet som kan lønne seg for både hans og mine barn.
Næringsminister Grete Knudsen har fremmet forslag om at det dannes et nytt investeringsselskap i et samarbeid mellom private investorer og staten. Dette selskapet skal riktignok ikke ha statlig aksjemajoritet, men det vil likevel være en bekreftelse på at nasjonalt eierskap i norsk næringsliv nærmest er ensbetydende med statlig engasjement.
NHO har i utgangspunktet stilt seg positiv til næringsministerens forslag, men misliker samtidig sterkt at partiet hennes ivrer etter å skattlegge private aksjonærer hardere, og at det ikke legges opp til noen reprivatisering av bankene. Næringslivets ledere deler, som de alltid har gjort, partiet Høyres drømmer om privat eierskap og private banker med evne til å være kraftkilder for nasjonens vekst.
Folket deler ikke NHOs og Høyres drømmer. Eierskap og langsiktige investeringer i ny, lønnsom industri- og tjenesteproduksjon er på en måte noe som er for fjernt fra den enkeltes lommebok og TV-rute til at det kan engasjere. Det har ikke minst Frp skjønt. Fra Carl I. Hagens lager med politiske kioskvarer - det som blir kalt et «partiprogram» - kan velgerne og han selv plukke fritt i skattelette, fengselsstraffer og dyrt utenlandsk sykehusutstyr. Debatten om statens økonomiske allmakt uteblir.
En bredere diskusjon om statens rolle i økonomien ville vært sunn for det politiske liv. Begrunnelsen for opprettelsen av Statoil og for den høye statlige eierandelen i Norsk Hydro var f eks at vi skulle sikre nasjonal kontroll over oljevirksomheten på norsk sokkel. Når disse selskapene nå opererer globalt ved siden av britiske, amerikanske og franske konkurrenter, når de tar økonomisk og politisk risiko i Nigeria, Indonesia eller Aserbajdsjan, er det da sterke argumenter for at det norske folk gjennom staten skal eie dem?
Det finnes sannsynligvis sterke argumenter for at staten fortsatt bør drive strategisk eierskap i norsk næringsliv. En slags «folkekapitalisme» med mange, små eiere, og markedet som en styrende «usynlig hånd» er ikke noe alternativ. En moderne økonomi krever store aktører med styringsvilje. De store kapitalistene i norsk næringsliv har stort sett vært utlendinger. Nå har vi riktignok fått en halvveis hjemvendt amerikaner, Kjell Inge Røkke. Men er det noen som tror at han noen gang kan matche staten som Norges største kapitalist?

© Dagbladet