«En skam for Norge»
Av MARKUS MARKUSSON
Hvor mye frimodighet tåler egentlig Norge? spør Bo Strömstedt. Han har møtt Henrik Ibsen i en slags hildring oppe på Nordkapp og hatt en grensesprengende samtale om ettergivenhetens evige ynkelighet.
Svenske intellektuelle er stadig opptatt av den skjøre norske ytringsfriheten. Ofte med sterkt engasjement går de løs på den, og de siste årene er det Lindberg-sakene og selfangsten som har utløst sinnet.
Expressens tidligere sjefredaktør, den allerede legendariske Bo Strömstedt, er en av dem som er mest opptatt av dette spørsmålet. Han samlet stor oppslutning i Sverige for noen år siden om protester mot norsk selfangst. Her i Norge ble han bare herostratisk berømt da han kom reisende med hundretusener av protestunderskrifter som han ville levere til statsminister Gro Harlem Brundtland.
Denne gangen skriver han en spissartikkel i Månadsjournalen som er formet som et tenkt møte med Ibsen. Sammen gjennomgår de to de forskjellige sakene mot selfangstinspektør Odd Lindberg selv og mot forskjellige aviser og fjernsynsselskaper.
Disse sakene er en skam for Norge, slår Strömstedt fast igjen. Han minner om hvordan Ibsen ikke lot seg kue av noe ytringsforbud og hvordan Inger Hagerup skrev «De kuer aldri oss» i 1941. Den loven som skal verne ytringsfriheten i Norge er bare et vern om religionen, sedeligheten og de konstitusjonelle maktene. Snakker man med norske statsråder om dette i dag, skammer de seg. Spør man dem om det trengs nye lover, nikker de.
Denne gangen er Strömstedt også inne på det juridiske paradoks som ble grelt eksponert da selfangerne med advokat Per Danielsen som fanebærer gikk mot Sveriges TV2 i Oslo byrett og tv-kanalen ble dømt etter norsk lov.
Strömsted minner om de nordiske politikerne som sukker over at vi ikke ser hverandres fjernsyn. Det kan vel være vel så bra, all den stund utenlandske produsenter risikerer å bli trukket for injuriedomstolene i Norge.
Strömstedt foreslår at politikerne samler sammen det siste de har av mot og krever at det frie ord også skal gjelde over de nordiske landegrensene. Etter det såkalte senderlandprinsippet bør ytringer bedømmes juridisk i det landet de blir gitt. Hvis ikke må svenske tv-folk hver dag spørre seg om Norge tåler det de ytrer.
Den andre muligheten er, skriver Strömsted, at nabolandene en gang for alle bygger et elektronisk gjerde mot Norge og stenger all lyd ute.
Da vil det bli stille et øyeblikk. Men så kommer en rasende Ibsen, og da blir det månelyst. Iallfall på Nordkapp.

© Dagbladet