Norske studenter, sportshelter og bedriftsledere gjør seg til verdensborgere. Men under valgkampen er Ola og Kari seg selv nok.

Norge i verden?
Det er påfallende at utenrikspolitikk så langt er holdt nesten helt utenfor i valgkampen. For to stortingsvalg siden, i 1989, var sosialismens sammenbrudd i øst noe som opptok folk. I 1993 handlet det om EØS og EU. I år snakker vi bare om Norge. Hvem bestemmer landets internasjonale rolle hvis partiene og velgerne gir blaffen?

Av ØYVIND TØNNESSON
Det er ikke spesielt for Norge og nordmenn at vi tenker mest på oss selv når vi skal sette sammen nasjonalforsamlingen. Andre folk gjør det samme. Noen helt programmatisk, som da amerikanske republikanere for få år siden agiterte under parolen «America first!». Under en ferietur til franske Alsace for fem år siden, så jeg mengder av valgplakater med tilsvarende budskap, «Alsace d'abord!» - Alsace først!
Motviljen mot å la internasjonale forhold gjøre virkeligheten vanskelig, har lange tradisjoner. Høyreradikale populister har pisket opp folkelig frykt for internasjonale jødiske eller kommunistiske sammensvergelser, og for venstreradikale har det vært klart at den internasjonale storkapitalen har horn i pannen.
Begge disse formene for anti-internasjonalisme er representert i norsk politikk, men den store norske selvopptattheten kommer først og fremst til uttrykk i en nesten fullstendig likegyldighet overfor den politiske utviklingen utenfor Norge. Det er for så vidt greit at en flink gutt som Jan Egeland reiser litt rundt og snakker med palestinere og rabbinere eller hva-de-nå-heter-alle-sammen, og hvis han får dem til å holde fred, har han igjen vist oss at Norge er best. Men viktig for Ola nordmanns valg er det ikke. Helsereparasjoner for livsstilssyke, derimot...
Helsepolitiske spørsmål er desidert viktigst for velgerne, om vi skal tro MMIs siste meningsmåling for Dagbladet. Frp-velgerne bidrar riktignok til å trekke oppmerksomheten om utenrikspolitikk litt opp, men det er fordi de vil droppe u-hjelpen.
Det er litt merkelig, dette. Nordmenn reiser utenlands på ferie som aldri før. Norske bedrifter fusjonerer med utenlandske. Flere bruker engelsk som arbeidsspråk, og det har vel aldri vært flere norske fotballspillere og studenter spredt ut over kloden enn det er nå. Utdanningsnivået blant norske borgere er også blitt så høyt at man skulle vente at flere ville bli levende interesserte i utenlandsk business, politikk og kultur. Men i samfunnsdebatten samles vi om det helt, helt norske.
Under Gro Harlem Brundtlands regime opererte Norge med store ambisjoner i verdenssamfunnet. At det ble slik, var i ikke liten grad et direkte resultat av hennes personlige engasjement. Fulgt av norske forskere, næringslivsfolk, kameraer og journalister, banet hun vei både for Norge i utlandet og for utlandet i nordmenns bevissthet.
Det samme har ikke statsminister Thorbjørn Jagland gjort. Allerede visjonen «Det norske hus» bar bud om en sterkere markering av det hjemlige. Norsk politikk er ikke formelt endret av den grunn, og Jagland har tidligere demonstrert at han slett ikke mangler internasjonal bevissthet. Likevel er det uomtvistelig at norsk politikk under hans første ti måneder som regjeringssjef har kommet til å dreie seg om hjemlige problemer som er bittesmå sett i et internasjonalt perspektiv.
Opposisjonspartiene gjør ingen ting for å endre på dette. Alle er ikke like flinke til det som Carl I. Hagen, men de gjør hva de kan for å snakke enkelt, om noe folk skjønner. Sykehusene må få mer penger. Det skjønner alle. Gasskraftverk er et forræderi mot lokalt og globalt miljø. Slikt framkaller moralsk indignasjon, og det er det deilig, om ikke nødvendigvis klokt, å stemme ut fra.
En diskusjon om Norges posisjon som olje- og gassnasjon blir for vanskelig, og spørsmålet om hvordan vi kan utnytte denne posisjonen og statusen som utenforland i Europa til å fremme en konstruktiv politikk i verden for øvrig, er det knapt noen som tenker på. Problemet er at slike spørsmål får avgjørende betydning også for livet i Norge i det lange løp. Hvis partiene gir blaffen, gir velgerne også blaffen. Da blir slike spørsmål utelatt fra den demokratiske debatt, og overlatt til nettverk av forskere, profesjonelle diplomater og de multinasjonale selskapenes ledere. Vil vi det?

© Dagbladet