Kjell Magne Bondevik fyller 50 år og får ei ryddig bok om seg i gave. Men det er først om tre uker vi vet om velgernegir ham den gaven han så sterkt ønsker seg.

Kandidat og jubilant
Om det skyldes en høyere styrelse eller et sammenfall av tilfeldigheter, så fyller Kjell Magne Bondevik 50 år i innspurten av valgkampen. Det er ikke ham imot. Jubilanten får mye gratis oppmerksomhet, og kan spille noen ekstrarunder som statsministerkandidat. I går startet det med bokutgivelse, halvannen uke før bursdagen. Slik skal feiringen porsjoneres ut til folket.

Av ARNE FINBORUD
Men det er ingen skrytebok eller noe festskrift Erling Rimehaug har skrevet om Bondevik. Boka er kommet til etter oppdrag fra Luther Forlag og i samarbeid med jubilanten selv, uten at han har styrt forfatteren. Som tidligere aktiv KrF-er og mangeårig politisk medarbeider i Vårt Land står Rimehaug på solide egne bein for å skrive om sin jevnaldring Bondevik og hans parti. Så er det også blitt en solid og oversiktlig bok om statsministerkandidaten og hans politiske virksomhet, som faktisk strekker seg nesten 30 år i tid. Dette er ingen bok for dem som har ventet pikante avsløringer. Når jubilantens største utskeielse visstnok består i sigarrøyking i såkalt festlig lag, er det lite å overlate til fantasien.
Men det blir grundig dokumentert at heller ikke Kristelig Folkeparti har vært bare søn dagsskole, selv om det oftest har sett slik ut på overflata. Rimehaug skriver rett ut at han ikke trodde man kunne stå så beinhardt mot hverandre i et parti som kalte seg kristelig. Det var i striden om Kåre Kristiansen. Men det har vært andre tumulter i rekkene også, særlig knyttet til Kristin Aase og Anders Gåsland, som Bondevik tok oppgjøret med.
Rimehaug mener Bondevik i lang tid var for mye preget av forsiktighet og rundhet, men at han er blitt mer profilert og selvstendig etter at han ga fra seg partiledervervet. Når tilfeldighetene - eller hvem det nå måtte være - har gjort ham til den fremste utfordreren til Thorbjørn Jagland, har Bondevik stått fram i aller fremste rekke i vårt politiske liv. Det sier mye om både hans og partiets utvikling. Vi kan bare minnes reaksjonen på utnevnelsen av hans onkel Kjell til kirke- og undervisningsminister i 1965. Det var et sjokk i alle radikale og liberale kretser. Når hans nevø og åndsfrende nå kan bli statsminister, møtes det med lunkne skuldertrekk i de samme kretser.
Protest- og særpartiet KrF er blitt et stuevarmt sentrumsparti, og det er ingen tvil om at Kjell Magne Bondevik har vært hovedpersonen bak denne utviklingen. Selv har han skaffet seg en erfaring fra Stortinget og tre regjeringer som knapt noen andre statsministrer enn Trygve Bratteli og Kåre Willoch har hatt på forhånd. Politiske seirer er det også blitt, ikke minst i utenrikspolitikken. Bondevik var Lars Korvalds nærmeste medarbeider i den regjeringen som mot alle dystre spådommer fra Arbeiderpartiet og Høyre klarte å forhandle fram en god handelsavtale med EEC. Og i dag er KrF ved siden av Venstre det eneste partiet som har fått sitt ønske om forholdet til EU oppfylt. Ingen andre har EØS-avtalen som sitt førstevalg.
Nå har jo ikke valgkampen hittil bevirket at Bondeviks statsministerkandidatur har styrket seg, selv om han er ønsket av flere enn Jagland. Han og hans sentrumskamerater trenger rett og slett flere velgere. Så enkelt er det. Og i går gjentok han sin prinsipielle motstand mot ethvert samarbeid med Fremskrittspartiet. Døra til Høyre holdes riktignok på gløtt, men Bondevik vet inderlig godt at det betyr farvel med Senterpartiet. Og da forsvinner også alt håp om regjeringsskifte. En av de mange merkverdighetene ved årets valgkamp er at Høyre later som de ikke har skjønt dette. Ellers måtte de jo ha sagt rett ut at de foretrekker Jagland framfor Bondevik. Og det tør de ikke.

© Dagbladet