Fremmed i to kulturer
Av HARRIET EIDE
To land. To kulturer. Fremmed i dem begge.
Det er det «Mulighetenes barn» (Cappelen) handler om, boka der indisk-norske Loveleen Kumar har samlet brev, skrevet til henne av unge norske innvandrere, første- eller annengenerasjons.
I etterordet skriver Kumar, som har bodd i Norge siden hun var fire år, at «vi kan bli brobyggere mellom den norske og våre foreldres virkelighet».
Kan bli. For det fortoner seg ikke slik i dag. De unge formidler ensomhet, fordi de ikke hører hjemme i noen av kulturene, verken den norske eller den foreldrene er født inn i.
- Jeg lurer på hvem jeg er. Når skifter jeg egentlig identitet? Når jeg setter foten innenfor døra hjemme? spør en 17 år gammel jente, født i Norge av foreldre fra Tyrkia. Et berettiget spørsmål, fordi hun som de andre brevskriverne må leve i to vidt forskjellige verdener. Og svært ofte er det nettopp de unge som har lært norsk og som kjenner samfunnet utenfor hjemmets ytterdør, som må være bindeleddet mellom det og foreldrene. De må tolke det norske samfunnet for foreldre som ikke tillater dem å være en fullverdig del av det. Det er det opprinnelige hjemlandets normer som skal gjelde.
Verken brevskriverne eller Loveleen Kumar, som er utdannet i psykologi, sosialpedagogikk og flerkulturelt arbeid, har svar på spørsmålene. Fasiten kan finnes i den innsikten Norges nye stemmer gir oss.
Men like viktig som at vi nordmenn skjerper oss i forståelsen av andres kultur, er at innvandrerne selv åpner for at i hvert fall deres barn får lov til å leve som de nordmenn de er. Selv om foreldre handler i tradisjon og god tro, kan de ødelegge sine døtres liv når de nekter dem å delta i venneflokken og skolens sosiale liv.
«Jeg hater de indiske skikkene og kastesamfunnet,» sier Gita, som skriver mange brev til Loveleen. Hun skal begynne på sin yrkesutdannelse - men får ikke flytte til byen hvor høgskolen ligger. En indisk pike kan ikke bo alene i et fremmed land, sier foreldrene. Det fremmede landet er det Gita er født og vokst opp i.
Gitas framtid blir løst, tror foreldrene, gjennom et arrangert ekteskap. Ektemannen hentes i India. Selv om de begge er indiske av herkomst, blir kulturkollisjonen enorm. Kan en indisk mann makte å innordne seg en kvinne som vil være frigjort?
Kan en norsk pike binde seg til et liv rammet inn av det indiske ordtaket «Når en kvinne forlater sin manns hus, er det på båre»?
Mulighetenes barn har ennå en lang vei å gå.

© Dagbladet