Intensjonene bak den samiske læreplanen er de aller beste, resultatet er så godt som en læreplan kan bli. Hvorfor skaper den da strid?

Opprør i Tana
I Tana kommune startet det nye skoleåret med oppfordring til skolestreik. Foreldre holder barna borte fra skolen i protest mot at de skal ha samisk og ikke norsk læreplan. Slik vokser konflikten mellom samer og nordmenn - mens Carl I. Hagen står bak og skummer fløten.

Av PETER NORMANN WAAGE
I utgangspunktet skulle man ikke tro det var grunnlag for konflikt: Forskjellene mellom den norske og den samiske læreplanen er minimale, der den samiske avviker fra den norske, tar den like mye hensyn til lokale særegenheter som til samiske tradisjoner. Uansett etnisk opprinnelse må det være en fordel å lære om kystfiske og økologiske forhold i nord. Planen forutsetter valgfrihet på det viktigste området, nemlig når det gjelder undervisningsspråk og språkopplæring. Foreldrene velger om barna skal ha norsk, finsk eller samisk som hovedspråk eller tilleggsspråk. Uansett skoleplan får elevene den samme kompetansen til videregående skole.
Er det dessuten ikke rimelig at folk som bor i et flerkulturelt område, lærer om hverandres kultur og tradisjoner, og venner seg til å se verden og historien fra hverandres synspunkter? Altfor lenge og altfor skammelig har det norske storsamfunnet påtvunget samene sine verdier og sitt språk. Nå kan endelig nordmenn få anledning til å lære litt om naboene i samme land.
Det er utvilsomt slike edle overlegninger som ligger bak departementets beslutning om at den samiske læreplanen skal være obligatorisk i de samiske kjernekommunene. Men de møtes altså av skolestreik: - Vår familie har ingen samisk bakgrunn. Det er helt galt å gi norske barn samisk identitet, sier en av demonstrantene utenfor Tana rådhus, en bestemor til 11 skolebarn, til Aftenposten. For dem det gjelder, dreier det seg om identitet. Og fordi identiteten utgjøres av det man selv frivillig forbinder seg med, hjelper det ikke hvor god planen i teorien måtte være.
Så lenge læreplanen oppleves som pådyttet, kan forskjellene mellom den samiske og den norske være så små de vil. Det er forskjellene og ikke likhetene man ser og legger merke til - fordi identiteten samtidig blir knyttet til etnisitet. Dermed kan vi være inne i en farlig runddans, som kan forvandle tilsynelatende trivielle og bagatellmessige motsetninger til konflikter på liv og død. Vi kjenner det fra verden omkring oss: I det øyeblikk individet mer ser seg som medlem av en etnisk gruppe enn en person, trer mistanke og motsetning i samtalens og samlivets sted.
Så paradoksalt det enn høres er konflikten i Tana et resultat av den tradisjonelle norske enhetsskoletanken. Da den danske friskoleloven ble vedtatt i slutten av 1940-åra, argumenterte den daværende danske undervisningsministeren med at landet måtte ha friskoler, ellers fikk staten for mye makt. I Norge mener vi at staten skal ha mest mulig makt, og i størst mulig grad ensrette skolene, slik at de tjener nasjonens enhet.
Når man så endelig skal løsne litt på dette og ta hensyn til den flerkulturelle virkeligheten, overføres enhetstenkningen fra nasjon til landsdel: Enten ingen eller alle skal ha samme undervisning. Men skal det være noen mening i minoritetsskoler og varierende læreplaner, må tilslutningen baseres på frivillighet. Tilbudet kan nok gå til alle. Det må likevel være den enkelte som bestemmer hvilken plan barna skal følge. Bare derved kan konflikter unngås, for da bevarer den enkelte sin individuelle verdighet også som medlem av en etnisk gruppe.
Men vårt land er samtidig i den ulykkelige situasjon at stat, samfunn og etnisitet er rørt sammen til en forvirrende grøt. I stedet for å skille staten ut som den felles politiske referanserammen for de mange kulturer, definerer staten seg som bærer av en bestemt kultur, basert på «norske verdier» - og lager skoleplaner for å bevare disse. «Nordmennene» i Tana har sin regjerings ord på at norsk språk og tradisjon er det lim som holder staten sammen. Når de da tror at den samiske læreplanen gir barna en annen identitet enn den som bærer staten, kommer Fremskrittspartiet og høster fruktene av departementets gode intensjoner.

© Dagbladet