Sverige vil granske tvangssteriliseringen som foregikk gjennom flere tiår. Det de vil få se, er en del av grunnmuren i «Folkhemmet».

Det rene folk
I velferdsstatens ungdom skulle folkehelsa og flertallets gode liv sikres ved at staten hindret de svakeste i å formere seg. I dag er uttrykk som rasehygiene, sosiobiologi og tvangssterilisering fyord blant politisk korrekte mennesker. Utvelgelsen av våre etterkommere er blitt den enkeltes ansvar. Og da er det vel politisk i orden?

Av ØYVIND TØNNESSON
Den svenske regjeringen lovet tirsdag en offentlig gransking av tvangssteriliseringen som foregikk fra 1934 og helt fram til 60-tallet. Bakgrunnen for regjeringens løfte er debatten som har fulgt etter store oppslag om tvangssteriliseringen og dens ofre i Dagens Nyheter i forrige uke. Vi hadde en tilsvarende debatt her hjemme for ikke så lang tid siden.
I hele perioden ble omkring 6000 personer i Sverige sterilisert under tvang, men det er kommet fram at mange som ga sitt samtykke til sterilisering, gjorde det under press. Dermed er det reelle antall som ble sterilisert mot sin vilje, trolig langt høyere. Mange av dem var tenåringer, og det som særlig får oss til å reagere i dag, er at en etnisk gruppe som taterne ble særlig hardt rammet av denne politikken.
Tvangssterilisering var del av en mer omfattende politikk. I mellomkrigstidas Tyskland gjorde nazistene tvangssterilisering til et virkemiddel i sin rasisme, men de var ikke alene om å være opptatt av arvelighet som et sosialpolitisk problem. Arvehygienen, eller eugenikken som den kalles, var koplet til ideen om velferdsstaten allerede før forrige hundreårsskifte, og den positive interessen for feltet var en internasjonal trend.
Tanken var at velferdsstaten, fordi den ga understøttelse til de svakeste i samfunnet, opphevet det «naturlige utvalg» blant menneskene. Man fryktet at mentalt tilbakestående og andre grupper med sosiale avvik når de fikk offentlig hjelp skulle formere seg så sterkt at det kunne true den kollektive velferden. Derfor måtte samfunnet sikre seg kontroll med formeringen. Fattige avvikere skulle selv få leve, og de burde slippe fornedrende fattigdom, men det ville bli for dyrt hvis de fikk etterkommere.
«Sosial ingeniørkunst» har man kalt deler av politikken fra 1920-tallet og langt inn i etterkrigstida. Slik ingeniørene på fascinerende måte klarte å temme fosser, bygge høyhus og rasjonalisere driften av masseproduserende fabrikker, ville politikere både til høyre og venstre planlegge folkets helse og sosiale sammensetning. Enkeltmennesket sto ikke i sentrum.
Men det gjør det nå, og dette er noe av grunnen til at vi lar oss engasjere og opprøre av beretninger om den tvangssteriliseringen som fant sted i Norge, så vel som i Sverige, for bare få tiår siden. Vi blir redde for at populistiske krefter når de finner det opportunt skal ta etter Jack Erik Kjuus og Fedrelandspartiet, som for et par år siden gikk inn for sterilisering av ikke-etniske nordmenn. Derfor er det viktig at vi får en gjennomgang av vår nære historie på dette området - ikke først og fremst for å dømme personer eller partier som har hatt politisk ansvar, men for å kunne sette en tykk strek over en ideologi som ikke lar seg forsvare moralsk.
Et oppgjør med tidligere tiders ideer om arvehygiene er viktig også av en annen grunn. Med de eventyrlige framskritt som gjøres i dagens genetiske forskning om mennesket, blir arvelige egenskaper ved hver enkelt av oss noe vi kan gjøre oss kjent med. I hvilken grad vi er disponert for sykdom, er et spørsmål av stor interesse for arbeidsgivere og forsikringsselskaper. Hvis Carl I. Hagen får igjennom sitt folketrygdbaserte helsevesen, vil veien også være kort til et generelt krav om kartlegging av den enkeltes helserisiko. Da kan noen av oss fort bli kategorisert som «minusvarianter» som fellesskapet ikke vil ta seg av.
Statens arvehygiene er forhåpentligvis et avsluttet kapittel, men menneskets formering bør likevel være et tema for offentlig debatt. Med mulighet til å se disposisjon for sykdom på fosterstadiet og fri tilgang til billige abortinngrep blir arvehygienen overlatt til millioner av enkeltmenneskers eget skjønn. Orker vi egentlig tenke over rekkevidden av det?

© Dagbladet