Endelig møtte Thorbjørn Jagland en politisk jamvekter, og det gikk ikke bra for statsministeren. Særlig er hans historiefortellinger fulle av feil.

Jaglands snarveier
Da Thorbjørn Jagland pekte ut Carl I. Hagen som sin hovedmotstander i denne valgkampen, la han et enkelt løp for seg selv og Arbeiderpartiet. Det er ingen stor politisk kunst å avsløre Fremskrittspartiets mangel på sammenhenger i velferdspolitikken. Men det er verdt å merke seg at Jagland har unngått å ta et oppgjør med Hagens syn på innvandring og u-hjelp, hva det nå kan skyldes.

Av ARNE FINBORUD
Nå kommer gevinsten. Men når valgkampen nå blir mer «normal», slik debattmøtet med Kjell Magne Bondevik og de siste meningsmålingene bærer bud om, må Jagland belage seg på langt hardere politisk motstand. Han og hans partifeller kan ikke lenger reise landet rundt med advarsel mot Hagen som eneste budskap. En regjering Hagen har aldri vært aktuelt, heller ikke før Hagens nedtur på meningsmålingene. Nå blir Jagland tvunget til å løfte blikket, og det blir langt mer krevende. Det så vi under debatten med Bondeviks torsdag.
Når Jagland møter en motstander som Bondevik, blir det påfallende hvor lett han tyr til snarveier, unøyaktigheter og halvsannheter. Han slurver med fakta, og det må straffe seg. Særlig har han dårlig grep på historien. Allerede i går ble Jagland satt på plass i VG i spørsmålet om nedgangen i u-hjelpen. Og han omtaler rederiskatten uten å nevne at hans hovedsponsor LO, fagstatsråd Grete Knudsen og et betydelig mindretall i egen stortingsgruppe kjempet for skattefritaket. Ikke underlig at regjeringen lot være å sette hardt mot hardt i Stortinget.
Det viktigste budskapet fra Jagland er at Arbeiderpartiet alltid har gjort det riktige og at det igjen blir kaos hvis andre tar over. En av hans gjengangere er påstanden om at samtlige borgerlige regjeringer etter krigen har endt med kaos, og det vil sikkert skje igjen. Bare Arbeiderpartiet kan styre. Men fakta forteller noe annet. Det har vært fem slike skrekkens regjeringer. Bare to av dem har gått i indre oppløsning, begge på grunn av vårt forhold til EU. John Lyng og Kåre Willoch ble kastet av et flertall i Stortinget, på samme måte som Gerhardsen i 1963. Lars Korvald gikk etter valgnederlag, slik Gerhardsen i 1965 og Harlem Brundtland i 1981 og 1989 gjorde. Ingen snakket om indre oppløsning av den grunn. Derimot var Odvar Nordlis avgang vinteren 1981 sterkt preget av både indre og ytre kaos.
De samme unøyaktigheter preger Jagland når han bretter ut den økonomiske historien. Her får han godt følge av Jens Stoltenberg, som har gitt partiet et tilnærmet feilfritt stempel, men blitt satt ettertrykkelig på plass av faghistorikere i sommer. I dette glansbildet passer i alle fall ikke opposisjonstida i 80-åra inn, med velgergarantien i 1985 som høydepunkt. Og hva slags dom skal historien felle over den elleville motkonjunkturpolitikken i 70-åra? Eller de to første åra med Gro etter 1986?
Aksjeskatten er en annen av Jaglands gjengangere som ikke tåler dagslysets skarphet. Riktignok foreslo regjeringen økt formuesskatt på aksjer før jul i fjor. Men forslaget kokte bort i forhandlingene med mellompartiene. Særlig klokt var det heller ikke, fordi det særlig ville ramme eiere av småbedrifter. Og det ville ikke gitt så store inntekter i statskassa som Jagland forsøkte å gi inntrykk av i Skien. Det er dette forslaget Jagland nå bebuder skal komme igjen i høstens budsjett. Derimot avviser Arbeiderpartiet de endringene i aksjeskatten som ville svi på børsen, men som ville gjøre noe med den utviklingen mot Forskjells-Norge vi har sett de siste åra.
Et godt råd til Jagland ville vært at han justerer sitt manus på en del punkter når han nå går langt hardere motstandere i møte enn Hagen. Særlig kan han dempe selvskrytet. Enn om folk synes det er, ja, kvalmende?

© Dagbladet