Beat-rytmen slår fortsatt
Av FREDRIK WANDRUP
Merkelig; plutselig døde Allen Ginsberg og William Burroughs med noen få måneders mellomrom, uten at noen av dem hadde fått Nobelprisen, begge bærere av den samme fakkelen med et blafrende lys av improviserende jazz, tabubelagt poesi, svimlende visjoner, kosmiske lengsler, søken etter frihet fra alle USAs borgerlige konvensjoner, begge geriljasoldater i språkets tjeneste, begge bærere av ånden som ble døpt beat, enten i betydningen rytme eller slått i bakken, begge rock'n'rollere før rock'n'roll eksisterte, begge utøvere av kosmisk bopjazz, symfonier i moll utøvd med ord og stemme, hyl, naken lunsj, to veteraner fra den kalde krigens indre barrikader, nå er de døde, med fire måneders mellomrom, som om de var to gamle ektefeller som ikke kunne leve uten hverandre.
Begge besøkte de Norge; begge snakket de med stemmer som aldri blir glemt når du en gang har lyttet til dem. Og i San Francisco fins overleveren Lawrence Ferlinghetti, stadig vandrende ned gatestumpen som bærer navnet Jack Kerouac Street, mellom den sagnomsuste Vesuvio Café og City Lights bokhandel, der du fortsatt hører skrittene til den fordrukne helgenen Jack Kerouac og hans lommekjente guide gjennom Amerikas fortapte edderkoppnett av freewayer og highwayer, Neal Cassady, og nå er de døde alle sammen, de store hovedskikkelsene innen en kulturell retning som aldri er blitt skikkelig godtatt verken av akademi eller finkultur, men som ikke desto mindre ble brubyggere mellom den store litterære arven og den nye uttrykksformen som ble kalt rock.
Disse forfatterne har fått en enestående innflytelse på sin ettertid, noe som speiles på den strålende hyllestplata til Kerouac som nylig ble utgitt, «Kerouac - kicks joy darkness» (Ryko/MD), der både Ginsberg, Burroughs og for den saks skyld Ferlinghetti deltar, men også sentrale rockere som Michael Stipe, Joe Strummer, John Cale, Patti Smith, Warren Zevon, Eric Andersen og Jim Carroll. Dessuten gonzo-kongen Hunter S. Thompson, som på et vis henger seg på beatvogna han også, med sin massive brevsamling fra unge år, «The Proud Highway - Saga of a Desperate Southern Gentleman», der han figurerer på forsida med solbriller, røyk og ryggsekk langs en vei som forsvinner i horisonten.
En blues for de gamle guttene, det har de fortjent. Takten slår. Rytmen gynger. Og elva flyter videre, alltid videre inn i den gylne evigheten Jack Kerouac alltid drømte om.

© Dagbladet