Diana, prinsesse av Wales, døde som hun levde: i stor fart, med en hale av fotografer etter seg. Men hun var i ferd med å skape en prinsesserollefor det moderne England.

Englands første moderne prinsesse
Prinsesse Diana var den første moderne kongelige i Storbritannia. Hun var et produkt av media, og fant døden jaget av en horde av frilansfotografer. Men selve Diana-historien er like gammel som fortellerkunsten: Den sky og ubetydelige jenta utenfor de kongeliges rekker som vant prinsen og kongerikets hjerter.

Av GUDLEIV FORR
På mange måter representerte Diana det beste og det verste ved siste del av vårt århundre. Hennes posisjon både før og etter skilsmissen med prins Charles ble definert av mediene. Som hun selv formulerte det: «Jeg er et perfekt produkt i hyllene, og selger godt.» Etter hvert ble prisen så høy at ethvert forsøk på å stanse utviklingen, var forgjeves. Hun ble offer i et stadig mer konkurranseutsatt marked i Fleet Street og i den internasjonale medieverden, der løgner og halvsannheter ble sauset sammen med virkeligheten til et drama for og av vår tid. Og hun var så vakker at selv ikke en bilderedaktør i den seriøse del av pressen kunne unngå å bruke bilder av henne.
Samtidig forsto hun å bruke mediene for sine formål. Hun hatet fotografene, men spilte med dem. Hun hadde et forhold til de pågående journalistene som en mishandlet hustru har til mannen som mishandler henne. Hun greide ikke å komme seg unna pressen, ja, brukte den og lekte med den.
Da de britiske tabloidavisene omsider greide å avsløre at der var noe råttent i den glansfulle myten om det lykkelige samlivet innenfor de kongelige murene, prøvde hun selv å gripe styringen med avsløringene. Hun bidro til bøker og intervjuer, og greide omsider å få fram en versjon av krigen mellom fyrsteparet av Wales som ektemannen, arveprinsen, med sin store og innflytelsesrike krets hadde problemer med å imøtegå. Hun ble trodd da hun beskrev seg selv som den bedratte i forholdet, og viste en frapperende evne til å formulere i ord den smerte hun følte: «Vi var tre i det ekteskapet.»
I seg selv er en slik erfaring egnet til å knekke et menneske. Og krisesymptomene manglet da heller ikke: rykter gikk om spiseforstyrrelser og selvmordsforsøk. Men Diana viste også en evne til å leve opp til kravene til tidas kongelige kjendiser: Hennes varsomme hender som stryker en kreftsyk unge over håret, som legges rundt en slitt gammel kropp eller som trøster en Elton John under begravelsesseremonien etter motekongen Versaces død: Alt dette bidro de siste år av Dianas liv til å bygge opp hennes plass som kongelig symbol etter at hun egentlig var kastet ut av kongefamilien. Hun var ikke til å komme forbi for resten av det britiske kongehus, så mye de enn ønsket det. Som det blir sagt nå etter hennes død: Hun var dronning i folkets hjerter, hun tapte prinsen, men vant kongeriket.
Mye av hemmeligheten bak Dianas popularitet var at hun ikke tilhørte kongefamilien i egentlig forstand. Som den populære, 95-årige dronningmoren, levde hun i sine første år en noenlunde normal tilværelse. Hun tilhørte aristokratiet, ja vel, men hun var i stand til å behandle mennesker som medmennesker på en måte de britiske kongelige har vansker med, fordi de lever et kunstig liv fra fødsel til grav.
Den kongelige rolle i det moderne velferdssamfunn er av symbolsk art, for nasjonens enhet og tradisjoner. Men når tidsånden også slår inn over de kongelige familier, og deres verdi som bærer av forestillingen om den lykkelige kjernefamilie svekkes, må representantene for de kongelige familier søke nye veier for å rettferdiggjøre seg som institusjon. Dette fant Diana i sitt åpenbart ekte engasjement for svake grupper i samfunnet. Også slik var hun i ferd med å skape seg en perfekt rolle i Tony Blairs nye Storbritannia, som en engasjert og våken deltaker i det sivile samfunn. De svake gruppene, de som faller utenfor i det markedsstyrte og brutale postmoderne samfunn, hadde et talerør i prinsessen av Wales.
Det meste av slike symbolhandlinger har ingen annen funksjon enn å dempe de spenninger som ligger latent i urettferdighetene. Men mye tydet på at prinsesse Dianas engasjement i kampen mot de djevelske antipersonellminene faktisk bidro til å bevege verden og endre statsmenns syn på dem. Hun ble et politisk problem for regjeringen John Major, og den forhenværende statsministerens reaksjon på en av hennes siste offentlige uttalelser viste at det kunne ligge politisk sprengstoff under den glamorøse fasaden der glitter og fjas ellers for det meste overstrålte ethvert tilløp til alvor.
Prinsesse Diana kom fra det ukjente, som en litt grå og keitete tenåring uten synlig evne eller vilje til å spille en rolle i det moderne samfunn. Etter hvert ble hun kongefamiliens sterkeste kort, selv om hennes rolle i skandalene har vært med på å svekke kongehusets stilling. Dianas inntreden i det britiske kongehus var som en meteor. Hun lyste opp en kjedelig og overmoden føydal institusjon en kort stund, for så å forsvinne - bokstavelig talt i en tunnel i Paris.

© Dagbladet