Eksport uten støtte
Av TERJE MOSNES
Det er verdt et øyeblikks ettertanke når bassisten Arild Andersens nye CD, «Hyperborean», utgis i dag. Ikke bare fordi musikken, med strykekvartetten Cikada i en nøkkelrolle, er et usedvanlig vakkert eksempel på hvordan Andersen i sitt 52. år stadig er i spennende kunstnerisk utvikling, men også fordi utgivelsen står som et apropos til debatten om eksportstøtte for norsk musikk.
«Hyperborean» er innspilt i Norge og utgis av det tyske plateselskapet ECM, som i 25 år har distribuert musikk med kvalitet og særpreg over hele verden. Like lenge har selskapet vært et internasjonalt utstillingsvindu for et økende antall norske musikere, uten at noen departemental rådgiver av den grunn har foreslått å gi selskapet noen form for offisiell anerkjennelse enn si støtte.
Den småligheten er en annen sak. Hovedpoenget er at ECM har kunnet selge norsk musikk over hele verden fordi ECM er blitt ensbetydende med kvalitet. Uten eksportstøtte.
Arild Andersens vei til kvalitet - The Penguin Guide To Jazz kaller ham «en av Europas fineste musikere og desidert en blant en håndfull bassister av internasjonal klasse» - sier noe om hvor offentlige penger bør settes inn: Der de kan bidra til å gi musikere arbeidsmuligheter i form av spillesteder og musikalske utfordringer.
Andersens «læretid» fant sted på jazzklubber med jam sessions der etablerte musikere som Karin Krog, Jan Garbarek og Jon Christensen ble viktige medspillere. I sin tur førte det til samarbeid med framtredende amerikanske og europeiske musikere. Seinere vokste den internasjonalt anerkjente Arild Andersen utvilsomt på bestillinger fra de store norske jazzfestivalene, finansiert av øremerkede bevilgninger. Noen er dokumentert på plate, blant annet «A Molde Concert», «Sagn» (Vossa Jazz) og nå sist «Hyperborean», som har utspring i en Molde-bestilling fra 1995.
Klubber og konserter - gi musikere som Arild Andersen utviklingsmuligheter, og du får eksportverdig kvalitet som går i arv. Jon Balke, Pål Thowsen, Jon Eberson, Ketil Bjørnstad, Tore Brunborg, Nils Petter Molvær, Bendik Hofset og Bugge Wesseltoft, musikere med internasjonalt ry i dag, er bare noen av dem som har nytt godt av Arild Andersens kunnskaper og utrettelige energi. Hans samarbeid med Radka Toneff og Kirsten Bråten Berg er to andre og helt spesielle kapitler i nyere norsk musikkhistorie, og når han nå åpner enda ett med «Hyperborean», kommer spennende perspektiver til syne, nok en gang.

© Dagbladet