Verdens mest berømte kvinne er død etter en biljakt i Paris. Folk roper på hevn over den presse som forfulgte henne. Det er forståelig. Men skal vi lære av tragedien må vi bruke både hjertet og forstanden.

Blod og sverte
Prinsesse Dianas død har utløst en debatt om medias arbeidsformer og om grensedragningen mellom det private og det offentlige. Noen sier slikt aldri kan hende i Norge. Andre hevder det er et spørsmål om tid og penger. I beste fall er dette et sidespor.

Av JOHN OLAV EGELAND
I et større perspektiv må vi ikke stirre oss blinde på at grådigheten kjørte motorsykkel. I stedet må vi drøfte hvordan den livsnødvendige offentligheten kan forenes med respekt for privatlivet. De tre dødsfallene i Paris har en unik symbolkraft fordi tragedien forteller alt om hva som kan skje når åpenhet og offentlighet blir vrengt til en karikatur. Den årelange jakten på Diana er i britisk presse blitt forsvart med tradisjonelle argumenter. Hun var en offentlig figur. Hun viste seg sammen med sin nye kjæreste på offentlige steder. Hun var den framtidige kongens mor. Hun var ikke fremmed for selv å påvirke media. Ingen bør ha makt til å regulere omtalen av seg selv.
Isolert sett er alt sammen riktig og rasjonelt. Men i sum etterlater forsvaret allikevel en bitter smak i munnen. Først og fremst fordi argumentene i hovedsak fungerer som fikenblad for den massive jaktens egentlige hensikt. Den skrives i pund, dollar, lire eller kroner. Men heller ikke det er hele historien. I like stor grad bør prinsessens liv og død forstås som effekten av et samspill mellom flere krefter. Her går heller ikke vanlige lesere og seere fri. Alminnelig nysgjerrighet og behovet for offentlige ikoner er en del av kjendismarkedets fundament.
Prinsesse Diana hadde alt det som skulle til. Hun tilfredsstilte publikums lengsel både etter Mor Teresa og Cindy Crawford. Det fritar ikke medier som bryter etiske grenser, men forteller at de viktige spørsmålene i denne saken angår oss alle. Like viktig er den gjensidige avhengigheten mellom kjendisene og de medier som lever av dem. Mange sitter i glasshus og bør kanskje tenke seg om før de kaster stein.
Dianas død har allerede utløst krav om bedre lovbeskyttelse av privatlivet og begrensninger i pressens arbeidsmuligheter. Da er det et paradoks at ulykken skjedde i et land som har Europas strengeste lover nettopp på disse områdene. De kunne ikke forhindre tragedien. Og nettopp dette illustrerer at grensene mellom det offentlige og det private ikke er et forhold som kan løses med enkle grep. Den offentlige debatten krever innsyn og journalistiske arbeidsmetoder som maktens aktører og andre vil oppleve som nærgående og kanskje brutale. Men det er også slik at ingen kan utlevere hele sitt liv og sin personlighet til offentligheten og samtidig bestå som individ og menneske. Det er i dette vanskelige landskapet at det må etableres en forståelse som både tar vare på de offentlige behovene for innsikt og enkeltmenneskets rett til et privatliv.
I Norge åpner de presseetiske reglene i Vær Varsom-plakaten for nærgående journalistikk overfor offentlige personer i en rekke sammenhenger. Også bruk av skjult kamera og mikrofon og falsk identitet er akseptert når det er eneste mulighet for å avdekke forhold av «vesentlig samfunnsmessig betydning». Her er vi ved kjernen. Det er fellesskapets berettigede informasjonskrav og den samfunnsmessige betydning som til sjuende og sist må styre forholdet mellom det offentlige og private. Da kan man selvfølgelig riste oppgitt på hodet og si at dette er etikk bygd på gummistrikkens egenskaper. Hvem som helst kan jo lyve på seg gangbare motiver. Men spørsmålet er heller om det finnes noe godt alternativ. Grensene mellom det offentlige og private er i Norge rimelig godt definert både gjennom avgjørelser i Pressens faglige utvalg og i domstolene.
Norsk offentlighet og norske lesere har mange ganger reagert klart og kraftig på overtramp i aviser og fjernsyn. Det har hatt virkning, og er fremdeles den beste garantien for at mediene ikke skyver grensene foran seg. Selv om mediene må ha ansvar for presseetikken, skapes og utvikles den i samspill med leserne.

© Dagbladet