Kunsten å formidle
Av HARALD FLOR
Den offisielle formidlingen av norsk samtidskunst til utlandet har vært kritisert i årevis, og situasjonen krever nå en snarlig forandring. Dette var det også brei enighet om på et seminar som Utenriksdepartementet arrangerte i går.
UD deler det statlige formidlingsansvaret med Kulturdepartementet, og denne oppdelingen skaper sine organisatoriske problemer. For eksempel tar Utenriksdepartementets kulturavdeling seg av alle offisielle utstillinger utenfor Norden, mens de viktigste internasjonale mønstringene - biennalene i Venezia, Sco Paulo og Johannesburg - er Kulturdepartementets ansvar. Likevel ligger ikke hovedproblemet mellom departementene, men i det ulike og uavklarte synet som statlige organer og kunstneriske institusjoner har på kunstens rolle når den presenteres utenlands.
Mens statssekretær Jan Egeland snakker om kulturen som bakteppe for og understrøm i det staten søker å formidle gjennom sin internasjonale politikk, mener kunstlivets representanter at dette kan bli en instrumentell bruk av kunsten. Dagens kunst fungerer best på tvers av grensene innenfor sitt eget felt, og skal ikke illustrere norske verdier - eller i verste fall reduseres til en dekorativ ramme for norsk laks. Dette overnasjonale grunnlaget på kunstens egne premisser arbeider også kunstmuseene ut fra i sin formidling.
Derfor er tida overmoden for en profesjonalisering av de organer som skal stå for denne virksomheten her til lands, og her kan man bygge på erfaringer som fins hos eksisterende institusjoner i våre nordiske naboland. Der har man også satset på en utveksling av kunstnere, som etablerer fruktbare kontakter og nyttige nettverk på det kollegiale plan. At det eksisterer et skrikende behov for en slik kompetanseheving, ble tydelig illustrert gjennom de erfaringer Marianne Heske hadde gjort som norsk utstiller på ulike biennaler i utlandet.
Kanskje er det et godt utgangspunkt for en forandring at biennalekomiteen nylig ble oppløst, og Kulturdepartementet nå kan tenke nytt i forhold til et system som ikke lenger fungerer. «Vi arvet en olding på dødsleiet,» sa Marit Hope, som ledet den siste komiteen. Dermed skulle det ikke være noen grunn til å vekke gårsdagens ordning til live igjen, mens det derimot ble lansert en rekke gode ideer for å vitalisere morgendagens kunstformidling. At også departementenes representanter viste interesse for forslagene, tyder på at det nå kan skje en etterlengtet forbedring.

© Dagbladet