For åtte år siden gjorde Erik Solheim SV til et miljøparti med velgerappell. Klarer Kristin Halvorsen å holde SV over sperregrensa i år?

Mot strømmen
«Ut av rundkjøringa!» var SVs slagord under valgkampen i 1993. Land og folk fulgte oppfordringen, tok av til høyre, og ga deretter full gass. Miljøpartiet står kraftløst på sidelinja når kapitalismen sprudler og EU-kampen er død. I år har det ikke vært SVs, men Carl I. Hagens samfunnskritikk som har appellert til massene.

Av ØYVIND TØNNESSON
I kveld skal NRK TVs folkemøte dreie seg om miljøpolitikk. For få år siden ville den debatten automatisk gitt SV en sentral rolle. Partiet til venstre for Ap har helt siden 1960- og 70-tallet utviklet en norsk tradisjon for kritikk av økonomisk vekst, og har sett økologiske problemer i et bredt internasjonalt og ideologisk perspektiv. Men er det i det hele tatt noen som bryr seg om SV før årets stortingsvalg? Og har partiet noen enestående god miljøpolitikk?
SV-leder Kristin Halvorsen sliter for å oppnå en oppslutning som redder partiet hennes over sperregrensa på 4 prosent. Så langt har hun ikke vært særlig synlig i årets valgkamp. Under en TV-utspørring i forrige uke framsto hun som en trygg, reflektert og smilende politiker. Men kontroversiell var hun ikke, og da hun ble utfordret på SVs forhold til oljevirksomheten og norsk utenrikspolitikk, manglet det litt på klarheten. Pragmatisk og konstruktiv nærings- og energipolitikk har aldri vært SVs styrke, og etter Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd har partiet manglet en forståelse av internasjonale forhold som kunne være både realistisk og samlende. Men er det en forklaring på at Kristin Halvorsen ikke når ut? Neppe!
SV har bare hatt virkelig gjennomslag i to spesielle historiske situasjoner. Første gang var etter folkeavstemningen om EF-medlemskap i 1972. 70-tallets nei-side sto for en rekke ulike standpunkter og verdier som SV var den ledende representant for: motstand mot europeisk blokkpolitikk, kritikk av økonomisk vekst, motstand mot sentralisering av makt og bosetting, romantisk solidaritet med frigjøringsbevegelser i den tredje verden.
SVs aktive medlemmer sørget gjennom sin egen politiske praksis etter 1973 raskt for å knuse alle drømmer om varig masseoppslutning. De brukte kreftene på venstresidas interne krangler om det sosialistiske partiets trosgrunnlag, og skjøv folk med mer sans for realpolitikk fra seg. Det gikk en hel høyrebølge og mer enn et tiår før det igjen oppsto en situasjon som virkelig ga SV vind i seilene.
Ved overgangen fra 1980- til 90-tallet var det tid for et oppgjør med jappetida og den kredittfinansierte kjøpefesten som høyrebølgen på 80-tallet hadde utløst. Forholdene lå godt til rette for en ung Erik Solheim som kunne målbære folkelig moralsk protest mot uhemmet materialisme, avgåtte næringslivslederes gylne fallskjermer, og mot Frp's hets mot enslige mødre. SV kunne også ri på en internasjonal bølge av frykt for økologisk sammenbrudd. Tsjernobyl-ulykken, skogsdøden, forsuringen av vassdragene og uttynningen av ozonlaget i atmosfæren var alt sammen varsler om at dommedag var nært forestående. Framtida så lys ut for SV.
I 1989 fikk partiet 10,1% oppslutning, og ved fylkestingsvalget to år seinere ble resultatet 12,2%. SV-ere fikk maktposisjoner i mange av landets kommuner. Men sommeren 1993 var det slutt, og EU-saken bidro til det. Mange av SVs velgere var i tvil om sitt EU-standpunkt, eller helte mot et ja. Fra mai til september ble partiets oppslutning på MMIs målinger halvert. Ja-velgerne gikk til Ap, og de mest innbitte EU-motstanderne til Sp. Flyttet det offensive miljøpolitiske engasjementet også?
I Sverige tapte SVs søsterparti, Vänsterpartiet, EU-kampen. Det ble deres lykke. I dag kan de vinne oppslutning på EU-kritikk, motstand mot sosialdemokratisk sparepolitikk, og på å fordømme massearbeidsløsheten. Her i Norge har Kristin Halvorsens parti ingen vinnersaker for seg selv. Partilederen må bare trygle velgerne om å la henne og partifellene være vaktbikkjer på Ap's venstre side. Det spørs om velgerne blir fornøyde med velmente bjeff mot gasskraftverk og andre uhumskheter. Kanskje ønsker de representanter som kan anvise en offensiv bruk av norsk teknologi, olje og gass i europeisk klimapolitikk.
I så fall må SV slå seg til ro i politikkens bakevje og vente på at en ny historisk situasjon skal gi partiet nytt tilsig av velgere som kan tenke seg å gå mot strømmen.

© Dagbladet