I går og i dag arrangeres skolevalg ved landets videregående skoler. Har noen gang avstanden mellom de etablerte politikere og ungdommen vært større?

De ukjente velgerne
På Blindern T-banestasjon ved Universitetet i Oslo titter Jan Petersen med sitt velpleide skjegg ned på perrongen. Høyrelederens budskap til studentene er at kontantstøtte gir tida tilbake til familien.

Av HILDE HAUGSGJERD
På selve universitetsområdet var det i går ingen ting som tydet på at det er 12 dager igjen til et stortingsvalg. Rundt kantinebordene var langspurten foran høstens eksamen og poenggrensen til hovedfag det hyppigste temaet. Bare Rød Valgallianse delte ut løpesedler fra en dårlig besøkt stand. Men foran skranken til studentenes boligformidling var det kø. Her kunne du få hybel i Oslo sentrum for 4000 kroner og på Kløfta for 2000, vel å merke hvis du var en rolig ikke-røyker og nådde først fram.
Ifølge Markeds- og Mediainstituttets målinger i august er det bare vel 60 prosent av dem mellom 17 og 24 år som helt sikkert har bestemt seg for å bruke stemmeretten. I denne yngste aldersgruppen er også troløsheten mot partiene større enn blant de eldre velgerne. MMIs resultater føyer seg inn i bildet av ungdommens forhold til politikk som vi kjenner fra holdningsundersøkelser ved de siste valgene: Den politiske interessen blant ungdom har sunket, og mistilliten til politikerne er sterkere blant ungdommen enn i resten av befolkningen. Er det ungdommen eller politikerne det er noe galt med?
Sikkert er det i hvert fall at det er en kulturkløft mellom de politikere som nå vandrer fra TV-studio til TV-studio og flyr fra by til by, og ungdommene på Blindern og i de videregående skolene. Og kløften dreier seg så vel om politikkens innhold som om dens form.
Høyres kontantstøtte til familiene står neppe øverst på ønskelista til morgendagens kvinnelige akademikere. Hadde statsminister Thorbjørn Jagland tittet ned på studentene på Blindern T-banestasjon, hadde hans budskap vært «Eldre og helse først». Mer presist kan 68-er-generasjonen budskap neppe formuleres. Det store flertallet av oss har det godt materielt. Men vi har merket de første aldringstegn på kroppen og har toppen 15 år igjen til vi blir tilbudt førtidspensjon. Vi trenger politikere som prioriterer helsevesen og eldreomsorg. For de unge haster det mer å få den studieplassen de ønsker seg uten å måtte bruke år på å sanke ekstrapoeng, og en bolig uten å ende med så mye gjeld at de risikerer personlig konkurs.
Jo, visst har partiene såkalte ungdomskandidater som er mer opptatt av lavere studierente og flere utleieboliger enn av kontantstøtte og eldreomsorg. Men ungdomskandidatene framstår oftest som om de ble født voksne. De har adoptert moderpartiets ansvarlighet og snakker dets språk. Både i tankegods og stil preges ungdomskandidatene av at de knapt har satt sine bein på et diskotek eller surfet på Internett, men brukt ungdomstida på partiarbeid.
Ungdommens hjerter tennes lettest når de store spørsmål står på den politiske dagsorden. I årets valgkamp er EU-saken glemt, rasismen er et ikke-tema, og verden utenfor Norge eksisterer knapt. Krangling blant sentrumskameratene, innfløkt debatt om finansiering av sykehus og oppgjør om stemmegivningen under revidert nasjonalbudsjett er ikke egnet til å lokke ungdommen til stemmeurnene. Og ungdom vil ha enkle svar. Derfor kommer Fremskrittspartiet ganske sikkert til å gjøre det godt under skolevalgene.
Partier som har profilert seg på verdispørsmål har tradisjonelt skåret godt blant ungdom. Men så enkel er i dag ikke nøkkelen til de unge velgerne. Miljøspørsmål står svakere blant ungdommen enn tidligere. På en MMI-måling om våre holdninger til materielle verdier og globale spørsmål som Dagbladet presenterte i går, framsto de unge som miljøsinkene. Likestilling har vært et sikkert vinnertema under skolevalgene. Men dagens unge kvinner inntar verden med en annen selvfølgelighet og mennene med en annen styrke enn sine mødre. Når døtrene stanger kroppen mot reklamens skjønnhetsideal og hodet mot for mange og motstridende forventninger, er den politiske fienden utydelig.
Kristin Halvorsen, den nest yngste partilederen, uttalte nylig her i Dagbladet: «Det jeg veit minst om er hvordan det er å vokse opp i ett av verdens rikeste land under så mye press.» Den erkjennelsen kan trolig flere partiledere slutte seg til.

© Dagbladet