Det moderne monarkiet må spille en rolle i samfunnsutviklingen hvis det skal overleve. Derfor kan det være en hel institusjon som i dag følger prinsesse Diana til graven.

De truede troner
Gjennom de siste to hundre årene har flere av Europas kongehus blitt redusert fra Guds stedfortredere til privilegert salgsvare for ukeblader og annet næringsliv. Glitrende juveler, gylne rober og ufortjente ordener holder ennå noe av verdighet og avstand på plass. Men hvis ikke monarkiet finner nytt innhold, vil det forvitre og dø av impotent pompøsitet.

Av JOHN OLAV EGELAND
Det viktigste særtrekket ved det britiske monarki i dette århundre er at det knapt har bidratt til utviklingen av samfunnet. Tvert imot har det til det siste medvirket til å sementere Storbritannia som Europas mest utpregede klassesamfunn. Et klassesamfunn hvor synlige og usynlige symboler på rangordenen er til stede overalt, og som hindrer utviklingen og bruken av landets menneskelige ressurser.
Slik blir kongehuset ikke et symbol på nasjonens fellesskap, men på dets lagdeling. De siste dagene har vist det. Folkets og medienes vrede har tvunget kongefamilien ut av de avsondrede slott hvor protokollen styrer det meste. De har foran kamera vandret litt blant kondolansehilsenene for å vise at deres kunstige liv også kan inneholde følelser. Dronningen har endelig talt til folket. Monarkiet måtte gjøre knefall.
I dag dreier det seg om Diana, folkets prinsesse. Hun var neppe noen stor intellektuell, men heller ingen Barbie-dokke. Under et enormt mediepress klarte hun å bevare sin menneskelighet, vise følelser og gi symbolsk kraft til kontroversielle og vanskelige saker som kampen mot aids og miner. De voldsomme sorgreaksjonene ved hennes bortgang sier mye om de forventningene folket har til kongelige personer i vår tid. Hun var et levende menneske blant saltstøttene.
I dag vil det også bli spurt om Dianas død er et varsel om at monarkier også i andre land står for fall. På det spørsmålet finnes det bare ett svar: Det er opp til de kongelige selv. I Norge er spørsmålet ikke aktuelt. Det har først og fremst sammenheng med at det norske kongehuset i sin korte historie har sikret sin legitimitet og sin posisjon ved egen innsats. De kongelige har bidratt, i motsetning til snylterne i mange andre land.
Faktisk er dette den røde tråd i vårt monarki siden 1905. Kong Haakon forlangte folkeavstemning om kongedømmet og tilførte det et demokratisk stempel fra start. Han utnevnte - til stor forskrekkelse for borgerligheten - den første Arbeiderparti-regjeringen. Og viktigst: Haakon holdt hodet kaldt, viste politisk teft og moral og sa beint nei til tyskerne i 1940. Da spilte det ingen rolle at han snakket pære dansk til sin død. Han var vår.
Det ble også kong Olav. Da tusener av lys ble tent på Slottsplassen ved hans død, vitnet det om at symboler kan ha et innhold. Olav var konge i en politisk roligere tid enn sin far, men når man ser på summen av hans innsats, framtrer et klart mønster. Også hans krigsinnsats var viktig, og selvfølgelig hoppet han i Holmenkollen. Men det var også Olav som med den største selvfølge tok trikken under oljerasjoneringen, som mottok de sultestreikende samene på Slottet etter Alta-aksjonen, som advarte mot rasisme og fremmedfrykt. Kong Harald var den første til å besøke de orkanrammede på Vestlandet, og han bidro sterkt til forsoning ved sin tale til de forfulgte partisanene i Kiberg.
Det sentrale poenget her er at de kongelige ikke ble tvunget til å handle på denne måten. De måtte ikke vise seg fram for å bli tatt alvorlig som monarker og mennesker. Tvert imot har de tre kongene på sitt beste fornemmet tidsånden bedre enn politikerne. Med sikre steg har de vandret på den smale sti som er tildelt dem, den som går mellom fjas og utøvende politisk makt. Nettopp her ligger essensen i det moderne monarki: Balansen mellom det opphøyd kongelige og det enkelt folkelige. Her er også monarkiets svakhet. Ved inngangen til et nytt årtusen hviler det mer på personlighet enn på arv. Å være konge er blitt en karriere. Det er denne testen det britiske kongehuset har stått i fare for ikke å passere i forbindelse med prinsesse Dianas død.

© Dagbladet