Jaglands ultimatum på 36,9 prosent er bare til valgkampbruk. Etter valget er det bare ett tall som teller: 83 mandater på Stortinget.

Kunstig grense

Thorbjørn Jagland har satt en smertegrense på 36,9 prosent ved valget. Får han mindre oppslutning enn Gro i 1993, går han av. Men hvis Jagland mener det han sier om de andre partiene, er dette tallet uinteressant. Når alle andre partier unntatt SV vil ha ny kurs og ny regjering, slik han sier, er det bare flertall i Stortinget som teller.

Av ARNE FINBORUD
Det er vel mulig at Jaglands ultimatum til folket kan ha en viss mobiliseringseffekt i valgkampen. Men for Stortinget er denne tålegrensen av liten verdi. Der går skillet på 83 mandater, og da holder det ikke med 36,9 prosents oppslutning blant velgerne. I det nye Stortinget må han regne med å møte et flertall som ønsker en annen regjering. Og det må han gjøre noe med.   For Jagland sier jo at alle andre partier vil kaste ham. De vil ha ny kurs, og det kan de ikke få hvis han fortsetter. Unntaket er selvsagt SV, men det hjelper lite hvis Kristin Halvorsen gjør et så dårlig valg som meningsmålingene nå tyder på. Et grovt regnestykke viser at Arbeiderpartiet trenger mer enn 36,9 prosent av velgerne for å fortsette i regjering. Det er godt i overkant av gjennomsnittet av dagens meningsmålinger.   Hvis Jagland får 36,9 prosent uten flertall i Stortinget sammen med SV, er han likevel fanget av sin egen retorikk. Han kan ikke bare bli sittende som om ingen ting har skjedd. Han understreker jo hele tida at alle andre vil ha en ny regjering, og at situasjonen har endret seg siden 1990, da Senterpartiet hoppet av Syse-regjeringen og valgte Gro. Men dette gjelder ikke lenger. Senterpartiet har tvert imot vært drivkraften bak sentrumsalternativet, og kan etter valget umulig regnes inn i et parlamentarisk grunnlag for en regjering fra Arbeiderpartiet. Vi må gå ut fra at partiet holder fast på sin strategi selv om valget skulle gå så dårlig som det nå ser ut til. Det er ingen grunn til å tro at Senterpartiet skal bli mer Arbeiderparti-vennlig etter et valgnederlag. Partiet går snarere den andre veien.   Det er enhver statsministers plikt å vurdere sitt parlamentariske grunnlag etter ethvert valg. Det må også Jagland gjøre, uansett valgresultat. Da vil han høyst sannsynlig finne ut at det parlamentariske bildet har endret seg, og at han har et flertall mot seg. Han er i det minste tvunget til å gå noen runder med de parlamentariske lederne.   Og da kan mye skje. Blant annet kan vi oppleve at Fremskrittspartiet eller Høyre, kanskje begge to, sier de fortetrekker at Jagland fortsetter. Ingen av sentrumspartiene kan si det samme. Men da har vi ikke bare en ny parlamentarisk situasjon. Det politiske kartet er snudd på hodet. For Jagland kan ikke regjere med støtte fra høyresida.   Det er sagt mye om mangelen på ansvarlighet som ligger bak Jaglands 36,9-utspill. Det er jo et brudd på Arbeiderpartiets tradisjoner. Det nærmeste vi kommer er Brattelis ultimatum ved folkeavstemningen i 1972. Mange tror Jagland vil være mer fleksibel etter valget. Problemet er bare at han nå er så bastant og stadig gjentar sitt ultimatum. Nå har også Yngve Hågensen gitt tallet sin velsignelse. Dermed fanger bordet. Men skal vi ta Jagland alvorlig, og det skal vi jo, har dette tallet bare psykologisk effekt på Arbeiderpartiet etter valget. Han vil høyst sannsynlig møte et flertall på Stortinget som vil ham til livs. Det sier han jo selv. Og da bryter han alle parlamentariske spilleregler hvis han lukker øynene og fortsetter som om ingen ting har skjedd. Derfor må noe skje, men utfallet er uvisst. Og det er heldigvis slutt på de tider da Arbeiderpartiet fikk rent flertall på Stortinget med bare 41 prosent av velgerne bak seg, slik partiet hadde i sine glansdager etter krigen.

© Dagbladet