Det er et Midtøsten med et tapt fredshåp som denne uka får besøk av USAs Madeleine Albright. Oslo-prosessen er avbrutt, og vi ser en israelsk statsminister som daglig demonstrerer at det ikke blir fred i hans tid.

Fredstragedien
Da Egypts president Anwar Sadat under sin historiske reise til Jerusalem ble presentert for Golda Meir, fortelles det at the grand old lady i israelsk politikk like beveget som bebreidende utbrøt: Hvorfor kom du ikke før?

Av HARALD STANGHELLE
Det spiller mindre rolle om replikken er autentisk eller er en historisk anekdote. Golda Meirs budskap - slik det kommer sterkt og retorisk til uttrykk i selvbiografien «Mitt liv» - er krystallklart: I flere tiår lette israelerne forgjeves etter naboer som ville snakke med den unge staten. Israel ble betraktet som et fremmedlegeme i regionen, og den arabiske verdens politiske og militære målsetting var et Midtøsten uten en selvstendig jødisk stat. Det var en av de viktigste grunnene til at alle forsøk på å finne en fredelig løsning effektivt ble ødelagt. Så snart en krig var slutt brukte Midtøstens ledere sin energi til å forberede seg fysisk og psykisk på den neste.
I skjebnenes region fantes det ikke ledere som innså det dype skjebnefellesskapet mellom Israel og landets arabiske naboer. President Anwar Sadat ble den første som brøt trollringen, selv om avtalen mellom Israel og Egypt aldri ble starten på en omfattende fredsløsning. Palestinernes skjebne sto i veien. Kyniske arabiske ledere brukte et hjemløst folk til sine egne politiske formål, mens steile israelere nektet å forstå og ta innover seg den urett palestinerne ble utsatt for. Ingen så regionens grunnleggende problem som et felles anliggende, derfor ble det umulig å arbeide fram en løsning.
Oslo-prosessen representerer et markert og historisk taktskifte i denne tradisjonelle måten å nærme seg Midtøsten på. Riktignok finnes det et merkverdig konglomerat av geopolitiske, økonomiske, taktiske og personbestemte forklaringer på at det som begynte som en nesten naiv idealistisk idé ble til politisk virkelighet. Det spørs likevel om ikke det mest grunnleggende som vokste fram under, gjennom og etter Oslo-prosessen var en følelse av skjebnefellesskap mellom ledere som Yitzhak Rabin, Shimon Peres og Yassir Arafat. En erkjennelse av at israelere og palestinere har et felles ansvar for at framtidas Midtøsten finner andre former for konfliktløsninger enn krig, ødeleggelse og vold. Fortsatt tilhørte drap og terror dagens orden, men den fikk ikke lov å feire en politisk triumf.
Siden Benjamin Netanyahu overtok som israelsk regjeringssjef er det helt andre holdninger som demonstreres. Statsministeren har i løpet av et drøyt år gitt Midtøstens mange terrorgrupper vetorett over fredsprosessen. Ikke fordi han er «svakere» enn sine forgjengere, men fordi det passer Netanyahus politiske grunnsyn å stoppe en fredsløsning han ikke ønsker. Klokka er skrudd tilbake, og vi er tilbake til en tid da sentrale ledere ikke ser det genuine skjebnefellesskap mellom israelere og palestinere. Forsoning er erstattet av skjellsord. Gryende vennskap er byttet ut med mistro. Sanksjoner og kollektiv avstraffelse er kommet i stedet for det fredsredskap økonomisk utvikling representerer. Systematisk bygges inngåtte avtaler ned, eller de blir umuliggjort ved at nye fakta etableres.
Det er denne fredstragedien som møter utenriksminister Madeleine Albright onsdag. I flere tiår har amerikanske utenriksministrer med vekslende styrke, men hele tida uten hell, forsøkt å snakke partene i Midtøsten til fornuft. Det er da heller ikke en eneste god grunn til å tro at Albright vil lykkes i å revitalisere fredsprosessen. Noen få symboler som ikke gjør reisen altfor mislykket, er nok det meste hun kan håpe å oppnå.
Anwar Sadat kom seint, men da han kom var det med håp. Det samme gjorde Yassir Arafat gjennom Oslo-prosessen. Men som sin forgjenger og partifelle Menachem Begin opplever ikke Benjamin Netanyahu det skjebnefellesskap som gjør freden til en historisk nødvendighet. Så skusles mulighetene bort, ja, freden er nok flere nummer for stor for Netanyahu. Derfor er vi redd den glitrende israelske kommentatoren Nahum Barnea får rett når han resignert konstaterer at «det eneste lyset i enden av tunnelen er lysglimtet fra den neste eksplosjonen.»

© Dagbladet