Overflødige programråd
MONITOR: MARKUS MARKUSSON
På mine eldre dager har jeg hatt slikt slag å gjøre, og jeg har derfor fulgt arbeidet i de forskjellige programrådene. Ja, jeg har vært der mye oftere enn enkelte av de mest prominente medlemmene, og vet hvordan de fungerer.
Når Kulturdepartementet nå foreslår å legge ned rådene for P4 og TV2, gjør det ikke noe dypt inntrykk på noen, heller ikke på meg. Men jeg har fortsatt en viss sans for det som skjer i Kringkastingsrådet, som skal passe på NRK og som foreslås beholdt, sammen med det nyopprettede Allmennkringkastingsrådet - som fortsatt skal holde oppsikt med NRK, P4 og TV2.
Skjønt oppsikt. Disse rådenes mandater har vært svært forskjellig tolket og oppfattet, og de har ingen sanksjonsmuligheter. Turid Birkeland - som var leder for P4s råd - mente tydeligvis at hun skulle rapportere til departementet, andre mener at hun skulle holde pekefingeren opp for kanalledelsen. Selv mener jeg at rådenes eneste legitime funksjon måtte være å initiere og inspirere den offentlige debatt om etermediene. Kringkastingsrådet fungerer for tida ganske godt i alle tre retninger: mot myndighetene, mot NRK-ledelsen og mot det offentlige rom - når debatten er skarp nok.
Alle rådene er kommet i stand fordi politikerne og dermed byråkratene vil ha et visst skinn av innflytelse over etermedieutviklingen. Avisene har man gitt opp for generasjoner siden, men politikerne tviholder på en viss styring i eteren, selv om den er aldri så illusorisk.
I P4 og i TV2 har det stort sett foregått slik at folk fra kanalens medarbeiderstab eller utenforstående har holdt forelesninger for rådene om programformer og andre interessante saker som de har vært uvitende og kunnskapsløse om. De er jo valgt ut fra «allmennheten» og skal opptre som lekfolk. Nå er det altså foreslått slutt på denne opplæringsvirksomheten som bare noen få i et lukket rom har glede av.
Rådene kunne ha fungert, ikke som rapportører til departementet, men som initiativtakere og inspiratorer for den offentlige mediedebatt. Det er bare én måte å styre mediene på, og det er gjennom dialogen mellom produsenter og konsumenter. Nytten av et slik debattforum er helt avhengig av at mediene referer det som foregår der. Det krever at debatten er relevant, intelligent og engasjert. Men det har departementet altså ikke råd eller lyst til å arbeide videre med.

© Dagbladet