Schwitters i eksil
Av HARALD FLOR
Den tyske dadaisten Kurt Schwitters' årelange opphold i Norge før krigen er knapt mer enn en fotnote i vår hjemlige kunsthistorie. Ei nyutkommet bok - «Schwitters in Norwegen» (Forlaget Postskriptum) - utgitt av landsmannen og Norges-kjenneren Klaus Stadtmüller - viser at det både var en produktiv periode og et dramatisk eksil for den «entartete» kunstneren.
Boka er sammensatt av høyst ulike kilder: Fortalt av nordmenn som traff Schwitters, dokumenter fra offentlige organer, kunsthistoriske analyser og litterære bidrag, og denne collageformen minner om de Merz-bilder som satte ham på nazistenes kunstneriske forbudsliste. Da det kom nyss om at hans arbeider skulle presenteres på hat-utstillingen «Entartete Kunst» i 1937, visste han at tida var inne for å forlate Tyskland. At Norge ble målet for Schwitters og sønnen Ernst (som var innkalt til militærtjeneste), skyldtes at han hadde feriert og malt her til lands siden 1929.
Det overrasker at en avantgardekunstner med internasjonalt ry for sine collager av urbant avfall, tok opp igjen maleriet for å skildre sine inntrykk av noe så eksotisk som norsk fjell- og kystnatur. Fagfolk betraktet lenge dette som «brød-bilder» og «rammebutikk-smørerier», men denne oppfatningen blir kunsthistorisk korrigert av Jutta Nestegård og maleren Per Kirkeby, som leverer et heftig forsvar for en romantisk stilløshet med røtter hos Caspar David Friedrich. På et foto Ernst tok av faren i høyfjellet, poserer han for øvrig i ensomhet lik den tyske erkeromantikerens figurer.
Samtidig blir dette bildet talende for den isolerte stilling Schwitters fikk i forhold til det norske kunstmiljøet, som han forgjeves søkte kontakt med. Riktignok knyttet han en rekke vennskapsbånd til nabomiljøene på Lysaker og Hjertøya utenfor Molde, men dette kunne ikke bøte på det faglige tomrommet ved å være avvist fra kollegialt korrektiv. Schwitters søkte nye synteser mellom abstraksjon og figurasjon, og arbeidet med å utvikle sine ideer om Gesamtkunstwerk i to nye Merzbau.
Aktiviteten skjedde i skyggen av et stadig mer truende Nazi-Tyskland, og dokumentene fra Riksarkivet med søknader om forlenget oppholdstillatelse og anmodninger om innreisevisum til andre land vitner om hvilket umenneskelig press som lå over ham. Drevet på flukt fra Lysaker etter bombingen av Fornebu 9. april, skriver Schwitters fra toget et kort brev til fremmedpolitiet og beklager at han ikke kunne melde fra personlig. De ordene sier alt om en eksistens i eksil.

© Dagbladet