Fra Ekofisk og Statfjord seiler norske oljeselskaper i østerled under norsk flagg. De representerer Olje-Norge, ikke Dovregubbens land.

Olje og makt
Mens partiene krangler om bruken av norske oljeinntekter, er Norge med i et spill om kontrollen over verdens olje- og gassressurser. Det handler om storpolitikk og forretningsinteresser, men også om økologi og menneskerettigheter. Hvem skal trekke grensene mellom rett og galt i Norges største og mest internasjonale næring?

I en serie reportasjer har Dagbladet rettet oppmerksomhet mot de politiske problemene i områder der Statoil deltar i nyutvikling av oljevirksomhet. Det norske, statseide selskapet investerer betydelige midler på framtidig virksomhet bl.a. i Kaspihavet og i farvann mellom Australia og Øst-Timor, øya som er okkupert av Indonesia. I disse områdene er ikke grensene mellom staters territorialfarvann endelig avklart. Derfor knytter det seg politisk risiko til investeringene.
  Norge er et lite land i verden, men norsk oljeproduksjon er stor, og utviklingen i vår oljevirksomhet er ikke så ulik den som fant sted i de største multinasjonale oljeselskapene i første halvdel av dette århundret. Både Statoil og Hydro har bygd ut sine salgsapparater i flere land, og deltakelsen i verdensomspennende letevirksomhet, produksjon og foredling gir ikke bare nye inntektsmuligheter i seg selv, men bidrar i tillegg til teknologiutvikling og annen læring som kan komme store deler av norsk næringsliv til gode.
  Disse hyggelige sidene ved oljeselskapenes vekst og internasjonalisering tar det norske samfunnet imot med åpen munn. Vi sier ikke akkurat takk til noen, for vi skjønner ikke helt det som skjer, men så lenge det er penger i det, må det vel være all right?
  Oljerikdommen og internasjonaliseringen av selskapene burde få oss til å tenke grundig igjennom hva som skjer med Norges internasjonale rolle. Mange spørsmål melder seg: Hvordan virker det statlige eierskapet i Statoil og Hydro inn på norsk utenrikspolitikk, og hvilke konsekvenser ville følge av hel eller delvis privatisering? Er det slik at regjeringen og Utenriksdepartementet driver utenrikspolitikk, og at selskapene bare driver forretning? Eller bør vi kreve av Stat- oil, Hydro og Saga at de også opererer med politiske regnskap over sin virksomhets betydning for menneskerettigheter og for verdens miljø?
  Den internasjonale kampen om kontroll over oljerikdommene er delvis en konkurranse mellom vestlige oljeselskaper som vil tjene penger på naturressurser i det tidligere Sovjetunionen, i Asia og deler av Afrika. Men den dreier seg like mye om at ulike stater konkurrerer om å få olje- og gassrørledninger over sine territorier, eller på annen måte å trekke til seg utenlandske langsiktige investeringer. Som det har framgått av våre reportasjer, er det f.eks. konflikt mellom statene Aserbajdsjan og Turkmenistan om råderetten over oljeressursene i Kaspihavet. Når Statoil investerer i Aserbajd- sjan, blir turkmenerne sinte, men de ønsker samtidig det norske selskapet velkommen hvis det samarbeider med dem.
  Den norske regjeringen har, både under Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland, fremmet den norske oljebransjens internasjonalisering. Det er vel knapt noen som går imot at norske selskaper skal utnytte sin kompetanse også i andre land. Men med den politiske og økonomiske risiko som er forbundet med internasjonal oljevirksomhet, kreves det at både selskapene og norske myndigheter aktivt kommuniserer med en kritisk offentlighet, slik at vi i fellesskap kan vurdere hvor det er riktig av Norge og norske selskaper å engasjere seg, og i hvilke tilfeller vi bør holde oss unna.
  Det hviler et særlig ansvar på oljeselskapene. Deres legitimitet i det norske samfunnet bør være en styrke. Den avhenger av at de aktivt formidler til offentligheten hva de vil oppnå gjennom sine utenlandsengasjementer, hvilke vurderinger de foretar før de investerer, og hva som skal til for at de skal trekke seg ut av et område. Alternativet til aktiv åpenhet fra selskapenes side er at oljeinvesteringene settes i et mistenksomhetens lys. Det vil verken Norge, oljeselskapene eller regionene som mottar norske oljeinvesteringer være tjent med.

© Dagbladet