Vi har vært gjennom den mest navlebeskuende, materialistiske og ensporete valgkampen på lenge. Bekreftelsen fikk vi på NRKs folkemøte onsdag. Politikerne nekter å løfte blikket over rentemarginene.

Vår egen hage
Arbeiderpartiet har lykkes i valgkampen. Alt tyder på det. Når det eneste målet er å øke oppslutningen om eget parti, viser meningsmålingene at suksessen trolig er sikret. Thorbjørn Jagland kan ikke bare belage seg på å regjere i fire år. En svekket opposisjon vil gjøre hans tilværelse langt mer behagelig enn før.

Av ARNE FINBORUD
Når resultatet ser ut til å bli så vellykket, er det også grunn til å spørre hvordan dette skjedde. Utgangspunktet var som kjent heller dystert. Det finnes bare ett svar. Taktikken med å kjøre ensidig på økonomiske spørsmål har lykkes, ikke minst fordi dette er kombinert med angrep på Fremskrittspartiet. Resepten har vært klar og entydig, og budskapet er båret fram uten dissonans verken fra AUF, LO eller EU-motstandere.
Hvis hensikten har vært å fjerne Fremskrittspartiet som en maktfaktor i norsk politikk de neste fire åra, er imidlertid suksessen mer tvilsom. For Carl I. Hagen holder seg fortsatt på et forbausende og kunstig høyt nivå. De siste målingene viser omkring 17 prosent, som er langt over Hagens egne forhåpninger. Så kan vi alle spekulere på hvor han hadde vært i dag uten den formidable oppmerksomheten han har fått av Jagland og Arbeiderpartiet. En gjetning om at han da hadde stått atskillig svakere enn i dag, kan ikke avfeies som oppspinn. Han har fått mye gratis drahjelp også.
Og det er forunderlig at det mektige Arbeiderpartiet har trengt en hel valgkamp på å knuse Hagens økonomiske politikk og vise at det ikke finnes sammenhenger i hans velferdsmodell. Det burde vært en enkel oppgave. Samtidig har andre temaer havnet helt i bakleksa. Derfor er valgkampen blitt en øvelse i materialisme. De som har forsøkt å bringe mer verdiladede spørsmål inn i debatten har havnet helt på sidelinja. Unntaket er Kristelig Folkeparti og Kjell Magne Bondevik, som automatisk blir forbundet med sitt spesielle verdisyn. Uansett hvor mye statsministerkandidaten snakker om renter og oljepenger, er han uløselig knyttet til sine foldede hender. Da er det verre med de andre.
For det er åpenbart ikke slik at rikdommen er brukt som springbrett til større innsats og engasjement på den internasjonale scenen. Nå skal oljefondet investeres i utlandet til høyest mulig avkastning, og vi kan selv tenke oss hvordan det skal skje. Statoil og norsk næringsliv ellers må få minst mulig politiske restriksjoner for sin virksomhet utenlands. Det blir ikke mye internasjonalt solidaritetsarbeid eller bærekraftig utvikling av slikt. Vi er fornøyde bare laksen slipper tollfritt inn i Europa. Det er blitt målet på vår utenrikspolitikk. Vi har i alle fall ikke hørt eller sett mye av vår utenriksminister i denne valgkampen. Så har vel også han manet fram Hagens økonomiske trusler på sine valgmøter.
Er det for mye forlangt at våre politikere skal løfte blikket et par hakk over rentenivået når det kjempes om velgere? Vi burde kanskje tvinge dem til det, ikke minst vi i mediene. Høyremannen Inge Lønning har gjort et hederlig forsøk, men er ikke fulgt opp av sine egne. Vi trenger ikke engang kreve at blikket løftes mot utlandet. Det skjer store endringer også i vårt samfunn, og de skjer raskt. Det er endringer som har mye større virkninger på både hverdag og livsvilkår enn noen småjusteringer på priser, renter og budsjettbalanse. Det er mulig vi verken kan eller vil stoppe en utvikling der målet på vellykkethet mer og mer telles i kroner. Men vi burde ta oss tid til å diskutere hvordan vi skal ta vare på og utvikle andre verdier med mer menneskelig ansikt. En valgkamp er åpenbart ikke riktig anledning til det. Det har vi fått demonstrert i år. Men det trenger jo ikke å være slik. Det har ingen ting med nostalgi å gjøre når jeg vil hevde at jeg knapt kan minnes en så ensporet og perspektivløs valgkamp som i år. Men kanskje den nettopp derfor er et speilbilde av vårt samfunn?

© Dagbladet