I morgen kveld kan Kjell Magne Bondevik tenne en sigar. Valgerd Svarstad Haugland kan åpne en flaske rødvin og drikke ett glass. KrF er blitt mindre kristelig, men mer folkeparti. I de andre partiene er nervene på høykant.

Den kristne sigar
På diskré avstand fra bulderet i den store kappestriden mellom Thorbjørn Jagland og Carl I. Hagen, har Kristelig Folkeparti rolig og systematisk fornyet og utvidet sitt velgergrunnlag. Meningsmålere og valgforskere er nå enige om at KrFs framgang vil bli ett av valgets mest markante trekk. Bondevik har fått draget på yngre damer, og mor Valgerd er både varm og moderne.

Av JOHN OLAV EGELAND
Noen timer før valglokalene åpner, er det politiske landskapet i ferd med å finne sitt leie. Jagland har målet på 36,9 prosent innen rekkevidde, men framgangen flater ut. Fremskrittspartiet har dalende formkurve, men kan bli nest største parti. KrF etablerer seg på en ny topp, mens Høyre og Senterpartiet skraper bunnen. Venstre er i faresonen, og SV har på tampen funnet en ungdomskilde som kanskje gir uttelling. Likevel er usikkerheten betydelig, bl.a. fordi hver fjerde velger først bestemmer seg i dag eller i morgen. Det er tall som ikke går i Jaglands favør, ikke minst fordi han mistet grepet under partilederdebatten fredag.
På nesten alle partikontorer er nervene nå frynsete. Aldri har velgerne vært mer troløse. Bare fire av ti sier de skal stemme på samme parti som for fire år siden. Etterskjelvet fra EU-kampen er blant faktorene som har knust stabiliteten i det norske politiske landskapet. Politisk pragmatisme og jakten på enkeltløsninger er blitt viktigere enn helhetssyn og ideologi.
Da er det et paradoks at KrF nå seiler opp som en av valgets vinnere. Men uforståelig er det ikke. Sakte, men sikkert har Bondevik og Svarstad Haugland gjennomført en modernisering av partiet. De har ikke strøket kristenkorset av sitt flagg, men det har fått ny og mykere design. Nå synger KrF gospel og preker ikke svovel. Abortsaken er lagt død, og ingen fremmer lenger krav om at pilsen må på Polet. I stedet har partiet på en mesterlig måte utnyttet sin plass som eggeplommen i det politiske sentrum. Det har en leder (Bondevik) som nesten høres ut som en statsmann og som det hefter lite ved, og det har en partileder (Svarstad Haugland) som forener tradisjonelle familieverdier med en slags modernitet. Valgerd er en kvinne som mange menn kunne tenke seg å få barn med, og som andre kvinner oppfatter som ryddig og ansvarsfull.
Dette er utvilsomt det mest vellykkede paret i norsk politikk. Og det er neppe noen tilfeldighet at partiledelsen for noen år siden klart sa fra at man ikke behøver å være kristen for å stemme KrF. De forsiktige, men klare signalene om at sigar og et glass rødvin er ok, bekrefter at andre enn «personlig» kristne er velkomne som velgere.
Dette er ikke gode nyheter for Høyre, som lekker i alle bauger og kanter. Også fordi alle andre partier av noen betydning de siste årene har justert sin kurs mot Høyres kjerneverdier: Privat verdiskaping, lavere skatter og større frihet for enkeltmennesket. Men Jan Petersen er fremdeles ute og bader, og på stranda står de andre i Høyres klær. Det må være bittert for Jan Petersen, landets kanskje mest anstendige politiker.
Det er en klasse Carl I. Hagen ikke konkurrerer i, selv om han er offer for samme fenomen. Hagens ulykke er at han for tidlig gikk høyt ut på banen og scoret mål. Meningsmålingene viser at eldre- og helsepolitikken har vært de avgjørende temaene i valgkampen. Men de andre partiene - og i særlig grad Arbeiderpartiet - skjønte raskt at dette var slagmarka, og rykket fram i samlet formasjon og med overlegent artilleri. Sånn sett er Carl I. Hagen valgkampens - men ikke valgets - taper.
SV og Kristin Halvorsen må også ha gjort grundige studier av meningsmålernes feltarbeid. Det viser nemlig at ungdom og skole er det tredje store temaet som opptar velgerne. Den siste uka har ikke Kristin Halvorsen snakket om annet, og for så vidt bekreftet SVs populistiske karakter. Men det har gjort henne godt. Tidvis oppviser hun nå en slagferdighet og personlig frihet som minner om Finn Gustavsen på sitt beste.
Men det er mor Valgerd som forvalter varmen.

© Dagbladet