Maleri på boks
Av HARALD FLOR
HELSINKI (Dagbladet): Konsthallen i Helsinki presenterer nå den mest omfangsrike utstillingen som har vært vist i Norden av Andy Warhols originalarbeider. Samtidig setter utallige plakater av popkunstnerens malerier sitt preg på bybildet, og eksponeringseffekten i det offentlige rommet er så overveldende at markedsføringen kan fungere uavhengig av den velregisserte presentasjonen som den finske hovedstadens festspillutstiller.
Det siste vitner om hvilken posisjon Warhols bilder har vunnet innenfor verdens visuelle kultur siden 60-åra. De viser ikke lenger banale billedmessige brokker fra massemedier og reklame utført i en anonym eller slurvete silketrykkteknikk, men identifiseres med sin opphavsmann som særegne ikoner fra hans hånd. Den kommersielle og mekaniske karakteren - som i utgangspunktet var et angrep på kunstlivets dyrking av det individuelle uttrykk - beundres nå som en personlig stil, og kopieres over en lav sko.
Warhol sto selv fram som en enfant terrible i USAs kunstliv på 60-tallet med «maskinmessig» repetisjon av motiver over konsumsamfunnets produkter. Slike serielle trekk - som for øvrig også fins i hans kommersielle oppdragstegninger fra 50-åra - ble oppfattet som en særlig anstøtsstein i et kunstnerisk klima som satte originalitet foran alt.
Like utfordrende virket Warhols visuelle verdsetting av hverdagslige varer som Campbells suppebokser, som ble viet en egen utstilling med 32 forskjellige smakstyper. Overfor en målløs kulturelite tilskrev han det vanen med å bruke dette merket daglig gjennom 20 år. Samtidig satte den «coole» kunstneren bildet av den massefabrikkerte føden inn i et inderlighetens skjær, ved å knytte den til minnene om mora som varmet opp boksesuppe for ham under oppveksten i Pittsburgh.
I katalogen til Helsinki-utstillingen skriver Dave Hickey - som var en del av Warhols Factory-miljø på tidlig 60-tall - om en annen og mer listig betydning bak bruken av suppeboksene. For den unge kunstnergenerasjonen som opponerte mot de fortynnete sisteutgavene av den abstrakte ekspresjonismen, representerte dette maleriet en standardoppskrift og et kraftløst oppkok som kort og godt gikk under slangordet «suppe». Warhol spilte bevisst på denne betydningen overfor sine venner, og spilte den ut som et rituale på egne utstillinger. Ved å «servere» suppa som still-leben på boks for kunstmiljøet, gjorde han også bildenes budskap til et nature morte over den døende abstrakte tidsstilen.

© Dagbladet