Arbeiderpartiet tapte regjeringsmakten. Og de klarte ikke å stoppe Hagen heller.

Det store skjelvet
Hvis innspurten i den siste opptellingen av stemmer ikke byr på store overraskelser, blir det store endringer både i Stortinget og det politiske landskapet etter gårsdagens valg. Først og fremst blir det regjeringskrise. Trolig blir det også regjeringsskifte. Høyre er svekket, mens Carl I. Hagen blir en betydelig politisk kraft de neste fire åra.

Av ARNE FINBORUD
Slik sett er Arbeiderpartiet valgets store taper. Regjeringsmakten har gått tapt, og det er selvsagt det viktigste. Men Fremskrittspartiet har stått mot stormløpet og har ikke latt seg bekjempe, slik Arbeiderpartiets målsetting var. «Det nye Høyre» har tvert imot gjort et formidabelt valg, og får større gjennomslag for sin politikk.
Skal Thorbjørn Jagland ha sin troverdighet i behold, må han i dag trekke seg som statsminister. Jeg tar igjen forbehold om at den siste opptellingen ikke gir store overraskelser. Men med sitt absolutte krav i valgkampen om en oppslutning på minst 36,9 prosent, har Jagland selv bestemt sin avgang. Hans ultimatum til folket har ikke hatt den mobiliserende kraften han og hans strateger hadde håpet. Selv om partiet trolig får bortimot samme antall stortingsmandater som i inneværende periode, må han likevel levere sin avskjedssøknad. Det blir trolig bekreftet på partiets sentralstyremøte i ettermiddag.
Og da tyder mye på at det er duket for en regjering Bondevik med deltakelse også fra Senterpartiet og Venstre. Dermed kan vi få den sentrumsregjeringen så mange har nektet å tro på. Sammen har de tre partiene ikke gjort noe godt valg, og det skyldes i sin helhet Senterpartiets store tilbakegang. Det parlamentariske grunnlaget er også tynt. Det minner om Lars Korvalds plattform i 1972. Når Bondevik likevel kan begynne å tenke på regjeringsdannelse, skyldes det at det ikke er andre alternativer til Jagland. Og Bondevik selv har fått en eventyrlig valgseier med seg som ballast.
I dag er det vanskelig å tenke seg at noen andre enn Bondevik kan få regjeringsoppdraget. Han samler tross alt den største gruppen bak sitt alternativ når Jagland går av. Og da er de parlamentariske reglene klare. Ingen ting tyder på at han skal invitere Høyre med seg inn i varmen, i alle fall ikke i denne omgang. Han har lite å oppnå med det. For det første vil Høyre ikke gi ham noe flertall i Stortinget, og det vil bare bli større indre splid i mindretallskoalisjonen med Høyre som deltaker. Dessuten mister han da alle manøvreringsmuligheter i retning Arbeiderpartiet. Da vil han også bli avhengig av Fremskrittspartiet, og det vil være umulig både for ham og de to andre sentrumspartiene.
Det er også liten sannsynlighet for at Bondevik blir felt på regjeringserklæringen, selv om Jan Petersen faktisk har sagt det. Men Carl I. Hagen vil det ikke, og heller ikke Arbeiderpartiet kan gjøre det. Når Jagland kaster kortene, kan han ikke møte en ny regjering med mistillit. Bondevik må få en sjanse, og den kan komme til å vare lenger enn mange liker å tro i dag. Vi kan også tenke oss hvilke protester det vil komme fra Høyre-kretser hvis en regjering Bondevik felles ved første anledning. Noen husker hvilken kritikk som flommet over Einar Gerhardsen som ikke våget å la John Lyng få regjere mer enn tre uker i 1963. Det var bortimot udemokratisk.
Det vil sikkert bli sagt mye om Jaglands 36,9-ultimatum de kommende dagene, og det har allerede murret i partiets egne kroker. Men politisk sett har Jagland mye rett, av den grunn at det er et flertall på Stortinget som i utgangspunktet ønsker en annen regjering. Innvendingen må være at han skulle satt grensen på 83 mandater, og da sammen med SV. I Stortinget er det bare mandater som teller. Den nye situasjonen i Stortinget er imidlertid at et flertall ønsker en annen regjering enn Arbeiderpartiets. Problemet er at de ikke kan samle seg om noe alternativ. Men det er liten trøst for Jagland. Det ville i alle fall ikke gi noe stabilt regjeringsgrunnlag. Og han kunne ikke begynne å gå verken til Petersen eller Hagen for å be om hjelp.
Det mest oppsiktsvekkende ved dette valget er likevel Fremskrittspartiets formidable oppslutning. Og Hagen har feid over hele landet, også Nord-Norge. Det er godt gjort når vi vet hvilken motstand han har hatt. Ikke bare har Arbeiderpartiet mobilisert ensidig mot ham, det har mesteparten av mediene også. Men det har ikke velgerne brydd seg om. Det gjenstår å se hvilke følger dette får på Stortinget, men uten betydning kan det ikke være. Og det uansett hvilken regjering vi får. Først og fremst må det få virkning innen helse- og eldresatsingen.
Senterpartiets nederlag var ventet, og må komme som et slag for det partiet som mer enn noe annet sørget for Nei-seieren for tre år siden. Noen har trodd at partiet etter et slikt nederlag vil hoppe av hele Bondevik-opplegget og støtte Arbeiderpartiet. Men det går ikke an. Sentrumsalternativet er Senterpartiets prosjekt, og partiet ville miste all troverdighet hvis det hopper av nå.
Og så er Venstre etter all sannsynlighet inne på Stortinget med en gruppe igjen, som var Sponheims mål. Men det er ikke sikkert Bondevik vil ha så mye snakk om å invitere Høyre inn i varmen. Hvis det skal bli sentrumsregjering, kan den ikke arbeide for sin egen oppløsning fra første dag, slik Sponheim i realiteten har sagt.
Regjeringsskifter etter valg er ikke så uvanlig hos oss. Men det er først og fremst Arbeiderpartiets regjeringer som har lidd den skjebnen. Gro Harlem Brundtland kom aldri til makten takket være et valg, og hun måtte gå av to ganger etter valgnederlag. Nå kommer Jagland i samme situasjon, og den tradisjonelle venstresida er også klart svekket. Så gjenstår det å se om Arbeiderpartiet etter nok et valgnederlag begynner å tenke i nye baner om regjeringssamarbeid. Det kan jo tenkes at partiet endelig legger til side sin drøm om regjeringsflertall alene, og at det begynner å orientere seg mot andre partier, slik sosialdemokratene i alle andre nordiske land har gjort.

© Dagbladet