Kjell Magne Bondeviks sjanser til makt kan avgjøres av de snubletrådene Jagland legger ut før han går av. Mye avhenger av hva slags statsbudsjett Jens Stoltenberg legger fram.

Dømt til å regjere?
Det ville være en overdrivelse å hevde at Kjell Magne Bondevik er dømt til å regjere, slik tilfellet var med Trygve Bratteli i 1973 etter ett av Arbeiderpartiets verste valgnederlag. Men Bondevik er i det minste dømt til å gjøre et forsøk etter Thorbjørn Jaglands mer eller mindre frivillige avgang i går natt. Bondeviks paradoks er at han har et betydelig styrket parti bak seg, men en svekket koalisjon.

Av ARNE FINBORUD
Når hans utsikter til å stable på beina en sentrumsregjering må betraktes som ganske gode, skyldes det at også hans partnere er bundet til sentrumsmasta. Det gjelder i særlig grad Senterpartiet, som er fadder for prosjektet. Riktig nok ble sentrumsalternativet klekket ut av strategene rundt Anne Enger Lahnstein på en tid da Senterpartiet lå an til et mye bedre valg enn mandagens resultat, og partiet ville ha preget koalisjonen. Men Senterpartiet kan ikke hoppe av dette prosjektet nå og skylde på et dårlig valg. Senterpartiet er dømt til å finne sin plass i Bondeviks rekker. Venstre også. Lars Sponheim har færre politiske betenkninger med sentrum nå når KrF er blitt storebror. Men han må slutte å snakke om at Høyre skal være med.
Fortsatt skal Bondevik passere mange hindre for å overta etter Jagland. De politiske forhandlingene mellom de tre partiene bør ikke bli så vanskelige hvis det finnes tilstrekkelig vilje til enighet. De har jo et godt grunnlag i den omfattende fellesmerknaden til revidert nasjonalbudsjett fra juni og sitt 100-dagersprogram fra valgkampen. Noe av dette vil bli nedstemt av et flertall på Stortinget, men slike saker trengs ikke nevnes konkret i regjeringserklæringen. Den kan være rund og full av ufarlige honnørord, slik disse dokumentene vanligvis er. Ingen vil mistenke Bondevik for å legge opp til konfrontasjon slik at han risikerer mistillit ved første anledning i Stortinget. Når Jagland frivillig har kastet kortene, må han la Bondevik få en sjanse. Når partiets fylkesledere i går hevdet noe annet, har de ikke forstått hva Jagland har gjort. Også Carl I. Hagen vil avstå fra mistillit, og Jan Petersen kom visst på samme tanker i løpet av sin sørgelige valgnatt.
Men det betyr ikke at Bondevik vil bevege seg i minefritt landskap etter et første møte med Stortinget. Mye beror på hva slags statsbudsjett Jens Stoltenberg legger fram om tre uker. Her kan Arbeiderpartiet legge ut snubletråder. Men en ny regjering kan også skylde på tidsfaktoren og svelge mesteparten av budsjettet, slik Syse-regjeringen gjorde i 1989 og Gro Harlem Brundtland gjentok året etter. Et statsbudsjett er et så omfattende arbeid, at en ny regjering har små muligheter til endringer i løpet av et par uker. De virkelige politiske problemene i forhold til stortingsflertallet vil Bondevik møte i saker som har med EU-tilpasning og energipolitikk å gjøre. I slike spørsmål har en sentrumsregjering lite å gi uten at det tærer på den politiske troverdigheten.Anne Enger Lahnstein har i utgangspunktet minst slingringsmonn. Men hun har neppe annet valg enn å følge Bondevik på en noe utvannet sentrumskurs. Etter valgnederlaget har hun ikke styrke til å søke en død i skjønnhet. Det vil ikke bli forstått, heller ikke innad i partiet. Allerede i går kom det utspill om at partiet må justere kursen tilbake til mer næringsrettet politikk. Ikke uventet kom utblåsingen fra Lars Peder Brekk, som ble kastet som nestleder i vår. Nå har Anne Enger Lahnstein alltid hatt solid oppslutning på landsmøtene siden hun ble valgt i 1991. Men nestlederstriden i vår hadde klare politiske undertoner. De kan forsterkes hvis Lahnstein nå får betenkeligheter med å følge Bondevik. I den nye stortingsgruppa har hun en svakere politisk stilling enn i den gamle, selv om Per Olaf Lundteigen skulle komme inn. Det betyr ikke at partiet er på vei tilbake til gamle posisjoner. Men noen vei utenom Bondevik finnes ikke.

© Dagbladet