Thorbjørn Jagland ble et offer for en feilslått strategi og sin egen omtrentlighet. Etter et snaut år som statsminister forveksler han ennå partiet med landet.

Politikk uten nåde
Thorbjørn Jagland og Arbeiderpartiet gjorde et brukbart valg, og deler av strategien holdt nesten til mål. Men i valg er ikke nesten godt nok. Det gjør ikke saken bedre at Jagland etter tapet bare virker retthaversk, repeterende og forurettet. Det er lov å være skuffet over å bli slått på målstreken. Men skal Jagland komme videre må han bli mer statsmann og mindre partisekretær. Det er helt nødvendig når han nå går inn i enda en ny rolle, denne gang som opposisjonens leder.

Av JOHN OLAV EGELAND
Politikk er et nådeløst levebrød. Partilederdebattene etter valget har vist hvordan opposisjonen bruker hele kroppen for å rive ned statsministerens verdighet. Det ristes oppgitt på hodet, det smiles overbærende, og påtatt undring smøres på med amatørrevyens fettstift. Alt har selvsagt som formål å demonstrere at Jagland er helt i utakt med den alminnelige politiske dømmekraft. Og når rett skal være rett får motstanderne god drahjelp av statsministeren selv. Etter valget har hans retorikk vært som en motor med sviktende plugger. Jagland har ikke tenning, han mangler rytme, og resonnementene kommer med ujevn styrke.
Det er ingen hemmelighet at Thorbjørn Jaglands rådgivere og venner alltid har fryktet hans omtrentlighet. Den var ikke så synlig eller farlig den gang han var partisekretær, eller til og med parlamentarisk leder. Jaglands strategiske og taktiske evner overskygget at han ikke alltid passet på helhetens detaljer. Men av en statsminister forventes en annen type presisjon. Det ble med all tydelighet demonstrert under Jaglands håpløse innsats i partilederdebatten, og kostet ham dyrt.
Ut ifra de klassiske kriteriene på politisk suksess hadde Arbeiderpartiet alle odds på sin side da valgkampen begynte: Lave renter, lav prisstigning, synkende arbeidsledighet, konstruktiv fred mellom partene i arbeidslivet. Tilsynelatende var det bare å marsjere gjennom triumfbuen. Men det var også betydelig irritasjon og misnøye der ute, særlig med helse- og eldrepolitikken. Strategien bygde på å gjøre Jagland og partiet tydelig. Det innebar konkrete løfter, utpeking av en hovedfiende, trusselen om å gå av og marginalisering av sentrum. Det ble bom på samtlige punkter.
Det er antakelig enestående i norsk politisk historie at en statsminister lover 30 milliarder kroner til et godt formål (enerom på aldershjem) og blir oppfattet som en sur gnier. Deretter skjøt han seg selv i foten ved at uttrykket «kvalmende» ble knyttet til forslaget om 12000 kroner mer i minstepensjon. Det var et typisk eksempel på statsministerens omtrentlighet. Verst gikk det likevel med det desimale kabinettsspørsmål. Målet på 36,9 prosent var dristig, men ikke uoppnåelig, slik MMIs siste målinger viste. Viktigst var at Jaglands mål ble tydelig. Men samtidig ble også sentrum og Bondevik tydelige. Fra å være håpløst akterutseilt i den politiske realisme, steg de tre partiene fram som et reelt alternativ. Med et svekket Senterparti fikk Kjell Magne Bondevik mulighet til å legge av seg det litt hektiske og febrilske, og framstå som en ekte statsministerkandidat.
Å satse alt på ett kort er en farlig strategi i politikken. Men i valgkampens første fase må det ha vokst fram en tro hos Jagland på at det var mulig å nå fram til 36,9 prosent. At statsministeren kom godt fra åpningsduellen med Carl I. Hagen i Trondheim, må ha skjerpet lysten i partiet til å spille høyt. Prosentkravet virket åpenbart mobiliserende, og ble etter hvert gjentatt med økende styrke og presisjon. Og Jagland leverte stort sett varene under valgkampen: Smilende og med økende selvsikkerhet fikk han god mottakelse over hele landet.
Men det holdt altså ikke til mål. For her var det ikke nok å være en god strateg, noe Jagland tidligere har bevist at han er gjennom moderniseringen av Arbeiderpartiet. Den som skal stille ultimatum direkte til folket, må også vise at han er i besittelse av den nødvendige politiske autoritet. Politikeren må også være statsmann, og det er Jagland ennå ikke. Kanskje burde han lyttet til et råd fra en virkelig statsmann, Winston Churchill, som en gang sa: Når man har presisert sitt standpunkt, behøver man ikke slå leir på toppen av det.

© Dagbladet