Selveste Habermas
Av FREDRIK WANDRUP
«Jürgen Habermas er en koloss i landskapet.» Slik innleder Espen Schaanning sitt kapittel om den tyske filosofen og sosiologen fra Düsseldorf i verket «Vestens tenkere». Den utvilsomt «mest leste sosiologen i Norge de siste årene» ble han presentert som da han i går holdt forelesning ved Institutt for Samfunnsforskning i Oslo.
Habermas er født i 1929. Som ung tysker under andre verdenskrig var han med i Hitler-jugend og ble seinere innkalt til krigstjeneste på Vestfronten. Først etter krigen ble han klar over de tyske nazistenes ugjerninger, og som Schaanning skriver: «Hans anliggende har fra starten vært å ta et oppgjør med det som muliggjorde Auschwitz.»
Både som filosof og sosiolog framstår Habermas som en humanist. Kanskje til og med som en optimist. Hans anliggende er hvordan samfunnet kan gjøres mer menneskelig. Som filosofen Jon Hellesnes uttrykte det i et intervju med Dagbladet i går: Habermas «framstiller moderniteten om et ufullendt prosjekt». Han er kritisk til sin samtid, men tror på utveksling og kommunikasjon. Forutsetningen er en meningsfull diskusjon. Dette er et tankekors etter en norsk valgkamp som har vært mer preget av billig retorikk og meningsmålinger enn av visjoner om framtida.
Jürgen Habermas er en vennlig mann med stålinnfattede, tjukke briller. Om han ikke er noen «koloss», er han høy og slank, med tjukt hvitt hår og en elegant lugg hengende ned over en bred panne. Under forelesningen er han uhøytidelig kledt i en brun, semsket skinnjakke, hvit skjorte, et diskré rød og blåstripet slips og svarte bukser. Hans tema er «Normative Issues of Multiculturalism».
Det ville være en løgn å si at Habermas er lett å følge. Hans uttrykksform er komplisert og hans diksjon er preget av at han er født med hareskår. I den fullstappede salen, der en rekke hot shots fra det norske sosiologiske og filosofiske miljøet befinner seg, er det nok vekslende hvor mye man får med seg. Det som er klart, er at Habermas er ute etter grunnspørsmålene. Hva er et multikulturelt samfunn? Hva er en kultur? Hva er en minoritet? Hvor mange slags minoriteter fins det? Eksisterer det, i tillegg til økonomiske og juridiske rettigheter, noe som kan kalles kulturelle rettigheter? Hva går de i så fall ut på?
Avstanden til debatten i den norske valgkampen blir med andre ord mer og mer påfallende. Der har de grunnleggende spørsmålene ikke glimret med sitt nærvær, men med det motsatte.

© Dagbladet