Det står kamp om Klassekampen. Det kan nok bli den siste. For nå dreier det seg om en revolusjonær bevegelse som ikke engang har historien på sin side.

De siste klassekramper
Nei, hvorfor skulle det ikke ende slik for den siste revolusjonære avis i vårt land? Har du først det syn at avisa er en kommandosentral for partiet, er det ikke urimelig at partiet også vil ha et ord med i laget om hva som står der.

Av GUDLEIV FORR
Det er bare det at denne arv fra Lenin er i ferd med å bli utryddet overalt i verden. Selv Klassekampen har for lengst strøket hammer og sigd fra logoen. Derfor fortoner dagens strid om avisa seg som de siste krampetrekninger fra en bevegelse som en gang hadde som mål å omstøte den bestående orden i Norge.
I dag er partiet AKP(m-l) en merkelig liten utgruppe som neppe teller mer enn 150 grånende 68-ere. Pål Steigan er fortsatt med, frikaren og skøyeren Tron Øgrim likeså. Han tar i gårsdagens Dagens Næringsliv en reprise på sitt glansnummer fra de harde 70-åra, da han og Steigan gjennomførte utrensking av høyreavvikere som daværende formann Sigurd Allern. I mellomtida har Allern ledet Klassekampen i om lag 20 år før han gikk over i presseforskernes rekker, men levnes nå liten ære som journalist. Skal vi tro Øgrim var det det nyslåtte redaktøremnet Jon Michelet som drev avisa for Allern.
Marxist-leninister som har vært med siden glansdagene, vil kjenne seg igjen i dagens oppgjør: Ikke bare navnene, men også splittelsen mellom dem er en linje i partiets historie. Dette henger sammen med det revolusjonære partis grunnleggende forestillinger om den politiske kamp. Det er krig, og de revolusjonære kadrene skal gå fram som en hær i kamp. Disiplin og underkastelse under ledelsen er sentrale organisasjonsprinsipper. Avisa skulle være fanen som manet til dåd.
Men det var noe grunnleggende paradoksalt i hele dette prosjektet: De unge som gjenoppdaget Marx og Lenin i slutten av 1960-åra reagerte jo egentlig mot det de oppfattet som autoritært i det gamle samfunn. De fleste forkastet alle ypperstepresters krav på tolkningsmonopol. Men blant noen få blomstret teseteologien en kort stund under den begeistringens rus som forestillingen om det nye røde Jerusalem skapte. I dagens mediesituasjon må imidlertid ethvert forsøk på å gjenskape Klassekampen som løpeseddel for partiet være som å tro at det er mulig å blåse liv i dinosaurene.
Sigurd Allern forsto dette. For å skape økonomisk grunnlag, hadde han ambisjoner om å skape den ledende dagsavis for intellektuelle på venstresiden. Det fordret en viss journalistisk standard. Arbeiderkorrespondenter land og strand rundt med beskjedne skriveferdigheter ble kastet ut. Men etter hvert gikk de beste journalistene til andre aviser, og Klassekampen er ikke lenger det organ for undersøkende og møkkagravende journalistikk det var. En tid ble avisa fylt av uferdige doktoravhandlinger. Under den nåværende redaktør har den vært nokså likegyldig.
Det er i denne situasjonen da revolusjon og sosialisme er et fjernt minne i aldrende hoder at det oppstår behov for å stramme de økonomiske tøylene. Men i den prosessen gjøres alle de feil som det er mulig å gjøre mot en avis og en redaksjon. Alle som kan se, vet at det er for seint, både for partiet og for avisa. Men det er mange som har solgt Klassekampen, det er mange som har gitt av sine beskjedne midler for å holde den i gang. Det er som med misjonskvinnene: De har kokt kaffe og holdt messer, det er selve beviset for engasjement og trosvisshet. Slik er det mange som føler eiendomsrett til avisa. Alle vil ha et ord med i laget.
Men fordi både bevegelsen og avisa er av marginal betydning i dagens Norge, blir det noe patetisk over hele oppgjøret. Det sies at det som fikk begeret til å flomme over for partiledelsen var bildet av SVs Kristin Halvorsen på førstesida valgdagen. Det burde ha vært et bilde av RV-kandidaten Erling Folkvord. Det dreide seg nok om større ting da kampen sto om de revolusjonære avisene etter partisplittelsene i 1920-åra. Da satt de med skytevåpen på redaksjonskontorene. Men da som nå var det en kamp om sjel, innflytelse og arbeidsplasser. Og selv om de beste journalistene har forlatt Klassekampen, vil jeg fortsette å tro at de som er igjen er bedre til å lage avis enn de revolusjonære rester som aldri har hatt sans for det frie ord. Derfor er det fristende å minne om Marx: «Hegel sier et sted at alle store kjensgjerninger og personligheter i verdenshistorien forekommer to ganger. Han glemte å legge til: den første gangen som tragedie, den andre som farse.»

© Dagbladet