Sannhet som forbrytelse
Av MARKUS MARKUSSON
Er Norge et så lite land at det har plass til bare en sannhet om gangen?
Spørsmålet stilles igjen i Sverige der man stadig er opptatt av den skrantende ytringsfriheten i Norge. Framtredende pressefolk og andre intellektuelle diskuterer sakene om tidligere selfangstinspektør Odd F. Lindberg og den behandlingen han har fått her i landet.
Lindbergs sak verserer nå for svensk rettsvesen. Spørsmålet om hans eiendom skal beslaglegges for å dekke erstatningskrav fra norske selfangere, blir avgjort i svensk høyesterett utpå nyåret. I Strasbourg er saken mot avisa Tromsø under behandling ved den europeiske menneskerettsdomstolen. Tromsø var den første norske mediebedriften som ble dømt i en serie rettssaker reist av selfangerne.
Forleden opplevde Odd Lindberg et nytt betydelig forsvar for sin sak i Dagens Nyheter. Over tre store helsider ble saken hans brettet ut sammen med saken om «Fangen på fyret», Anders Ahlmark, under tittelen «Sanningen deras brott».
Ahlmark ble også forfulgt fordi han i statens tjeneste avslørte feil og slurv i forvaltningen. I 1977 gikk en russisk oljetanker på grunn på svenskekysten. Staten ville ha erstatning for oljesøl og la skylda på los og rederi. Ahlmark, som var ansatt i det svenske sjøkartverket, gjorde oppmerksom på at den grunna båten hadde gått på, hadde eksistert lenge, men ikke var avmerket på kartene på grunn av slurv i etaten.
Han ble forfulgt på alle vis i tjenesten og i rettsvesenet, og endte i en jobb han ikke var kvalifisert for som fyrvokter. Saken ble tatt opp av Dagens Nyheter og endte etter mange slags konflikter og rettssaker med frifinnelse for Ahlmark i høyesterett.
Ahlmark minner i artikkelen i DN om at han hadde pressen på sin side. Lindberg hadde ikke det, iallfall ikke i samme grad, hevder han. Han glemmer vel da at flere er dømt for å ha offentliggjort hans rapport til norske myndigheter, men har rett i at det dermed ble slutt på den moralske støtten her i landet.
DN peker ellers på mange likheter mellom Lindbergs og Ahlmarks saker. De har de samme klassiske trekkene: Begge var i statens tjeneste og utførte sine oppdrag uten anmerkninger. De påviste brudd på regler i egen etat og slo alarm. De ble bedt om å holde tett av sine egne sjefer. Da de gikk ut offentlig, ble deres påstander benektet - fra tjenestenivå og helt opp til landets øverste myndigheter. Så fulgte trakasserier og personforfølgelse som endte med to familier i dyp tragedie.

© Dagbladet