Bondevik vet han går i fare hvor han går. Det lærte han allerede på søndagsskolen, men nå vil han for alvor erfare salmens sannhet.

Ut fra stasjonen
I går kjørte Kjell Magne Bondeviks regjeringstog ut fra sin første stasjon. På perrongen sto Hagen, Petersen og Halvorsen og viftet med grønne flagg, Bastesen også, forresten. Men Tom Thoresen søkte tilflukt i venteværelset for å slippe synet av hva hans egen statsminister har satt i gang.

Av ARNE FINBORUD
Men selv om Bondevik nå er i siget, er det langt fra sikkert at han får det like enkelt på alle stasjoner som ligger foran ham. Gårsdagens fødselshjelpere vil få utallige muligheter til å trykke på den røde stoppknappen. For de er ikke med på toget, og har ikke ansvar for sporvekslene.
Likevel synes det nå klart at Bondevik også passerer de neste stasjonene uten alvorlige problemer. Forhandlingene på Voksenkollen mellom de tre sentrumspartiene er dømt til å lykkes. Senterpartiet har ikke rygg til å hoppe av etter den medfarten det fikk av velgerne. Og Venstre har fått det som de ønsket med Bondevik ved roret, selv om Sponheims regjeringsmandat henger på noen få tiendedeler.
Dermed er Bondevik framme ved Stortings-stasjonen, og da starter problemene. Han fikk ingen politisk blankofullmakt fra stortingsflertallet i går, heller ikke når det gjelder regjeringserklæringen. Gårsdagens runde klargjorde imidlertid at flertallet ikke vil felle ham uansett hva slags erklæring han legger fram. Bondevik vil nok veie sine ord så nøye at han ikke provoserer fram noen krise ved første anledning. Dermed får han og hans regjering en sjanse til å leve.
I dag spår mange at Bondevik kan få et ganske langt liv som statsminister. Men det er ikke lenge siden minst like mange ikke levnet ham en sjanse til å bli statsminister. I går ga til og med Jan Petersen klarsignal til det prosjektet han før valget kalte et steindødt luftslott. Politikere har en velsignet evne til å glemme like fort som de skifter mening. Hvordan skulle de ellers kunne styre landet? Bondevik kan bli sittende en god stund, ikke minst fordi Senterpartiet har en egeninteresse av å holde liv i en sentrumsregjering. På den måten kan de vise i praksis at blokkpolitikkens tid er forbi, og at de gamle skillelinjene langs høyre-venstreaksen er avleggs. I dag fornemmer jeg at Carl I. Hagen nærmer seg samme oppfatning. På den måten kan Bondevik-regjeringen sette mer varige merker etter seg enn mange liker.
Kristin Halvorsen sier her i avisa i dag at det ikke kan ha gått opp for Arbeiderpartiet at de har gått av frivillig. Det er eneste forklaringen på at partiet nektet å møte Bondevik i går. Uansett er manøvren ubegripelig, hvis Jagland da ikke skulle ha noe på lur når han endelig drar til Slottet den 13. oktober. Det har han neppe. Jagland har jo vært Bondeviks beste fødselshjelper. På en måte følger Jagland i Gros fotspor fra 1981 og 1989, da hun nærmest måtte bæres ut av regjeringskontorene etter sine valgnederlag. Men Jagland kan verken angre eller furte over sin egen erklæring fra valgnatta, selv om det nå virker slik.
Også Arbeiderpartiet må nå forsone seg med en ny regjering. Men skal den få leve, eller skal Jagland starte både høst- og vinterjakt på Bondevik slik Høyre gjorde på
Gro etter Willochs fall i 1986? Jagland kan ha en egeninteresse av å komme raskt tilbake, slik at han hindrer spekulasjoner om sin egen stilling i partiet. Men det kan også tenkes at det nå kommer en debatt om Arbeiderpartiets forhold til andre partier. Hittil har drømmen om flertall alene holdt seg levende i Arbeiderpartiet. Vår spesielle valgordning har bidratt til dette. Flertallet er sikret med langt under halvparten av velgerne. Men årets nederlag kan få partiet på andre tanker. Det kan gå i samme retning som i alle andre nordiske land, der sosialdemokratene samarbeider med tidligere motstandere. Også på den måten kan årets valg få større betydning enn vi ser i dag.

© Dagbladet