I dag er det sannere enn noensinne: «Intet land har så mye utenrikspolitikk per innbygger som Norge.» Det er for mye for én statsråd, men vanskelig å dele opp på flere.

Honningkrukka
Norge har fått til sedvane å ha «en søkkrik, men politisk irrelevant bistandsminister». Til tross for sine milliarder av kroner har ingen av statsrådene klart å skape noen høy profil eller samle noen prestisje rundt denne taburetten. Det er ikke den store hjelpen til utviklingslandene, men rollen som fredsmekler og forkjemper for menneskerettighetene som har gitt Norge heder og lovord i utlandet. Og dette er utenriksministrenes ansvar og fortjeneste.

Av EINAR HAGVAAG
Kjell Magne Bondevik, om han blir statsminister, vil bryte denne sedvanen. Han ønsker seg en sterk minister for bistand og menneskerettigheter som fanebærer for sin politikk, både til innenriks og utenriks bruk. Bondevik har i stadig sterkere grad kastet seg over internasjonale spørsmål og i særlig grad fred, menneskerettigheter, utvikling og humanitær nødhjelp. Var det ikke for at han nå skal danne regjering, kunne han tenkt seg den slags arbeid på heltid. Nå må han gjøre det på deltid. Spørsmålet er om han får det til som han vil.
Fra Thorvald Stoltenbergs tid, under Johan Jørgen Holst og nå Bjørn Tore Godal har statssekretær Jan Egeland fått drive en aktivistisk utenrikspolitikk med høy norsk flaggføring verden over. Dette har nettopp dreid seg om menneskerettigheter, demokrati, fred, flyktninger, krigsofre og nødhjelp. Under denne såkalte «Egeland-porteføljen», som diplomatene kaller den, finner man fredsprosessene i Guatemala og Midtøsten. Her ligger den norske beredskapsstyrken for humanitært arbeid, som kan rykke ut med norske eksperter på mange felt til humanitære katastrofer som i Rwanda eller Bosnia. Her ligger også Nordem, en beredskapsstyrke som kan settes inn til å hjelpe å avvikle valg i Bosnia eller Palestina. Begge de siste tiltakene har vakt oppsikt verden over. I en «lavmælt revolusjon» har norsk diplomati kunnet sende ut tusenvis av norske eksperter på ulike felt, som etter hvert har enestående erfaring med brennbare situasjoner. Siste mappe hittil i denne porteføljen er den nylig avsluttede minekonferansen, som endte med enda et dokument kalt «Oslo-avtalen».
Utenriksministeren har til dette ikke mer enn knappe 1,5 milliarder kroner av de nesten 10 milliarder kronene som går til norsk bistand årlig. Men utenriksministeren har - i politisk forstand - fått hundre ganger mer ut av sine penger enn det bistandsministeren har fått ut av seks ganger så mye. For tusener av fattigfolk i utviklingslandene er nok bildet annerledes. Men det er borgerkrig, flyktninger, overgrep og den ytterste nød som får oppmerksomhet. Etter hvert som krisene glir over er det bistandsministeren som overtar. Sør-Afrika med demokratiet på plass ble overført i fjor, nå er Guatemala med fredsavtalen i ferd med å overføres til bistandsministeren.
Dersom Bondevik skal ha en sterk og profilert minister for bistand og menneskerettigheter, er det nettopp dette ansvaret som må flyttes fra utenriksministeren. Det som skal til for å gi større tyngde og prestisje til «en søkkrik, men irrelevant bistandsminister», for å bruke diplomatenes arrogante ord, er ironisk nok noen få millioner kroner flere å dele ut.
Men om Bondevik gjør dette, så sitter utenriksministeren igjen nesten «uten kasse», fordi nesten alle de andre pengene er bundet opp. Nesten enhver utenriksminister ville kjempe for å holde på denne diplomatiske honningkrukka. Flyr man rundt og ber folk om å slutte å skyte eller undertrykke, er det greit å ha noen lokkemidler å dele ut også.
Utenriksministrene har kjempet på to fronter: For det første ville de ikke gi fra seg den humanitære kassa og stille seg i skyggen av bistandsministeren. For det andre ville de heller ikke avskaffe taburetten som bistandsminister, for med så mye reising som en utenriksminister må påta seg, ville de gjerne slippe å delta i landforhandlinger med Tanzania og Zambia eller Verdensbankens generalforsamling.
Bistanden er åpenbart en del av Norges utenrikspolitikk. Men utenrikspolitikken er vanskelig å samle og vanskelig å dele. Så får vi se om Bondevik er i stand til å hogge over den gordiske knuten.

© Dagbladet