Der - ute på sidelinja - sitter Jan Petersen. Han er grå i skjeggrota av bekymring. Men er det først og fremst hans feil at Høyre er deklassert til et annenrangs parti?

Ut av sin tid
Det er uro i Høyre etter at partiet gjorde sitt dårligste stortingsvalg noensinne. De første tillitsmenn har allerede vært på arenaen og krevd blod, dvs. en ny partiledelse. Aftenposten sendte en velrettet giftpil da avisa på lederplass kritiserte partiledelsen for å avholde sentralstyremøte før og etter Jan P. Syses begravelse. Men det Høyre trenger er ikke nødvendigvis en mer karismatisk leder. Partiet trenger en mer karismatisk politikk.

Av JOHN OLAV EGELAND
Det gjentar seg med nesten historisk lovmessighet: Når Høyre gjør et dårlig valg, må lederen ofres. Det skjedde med Rolf Presthus, med Jo Benkow og vel også med Kaci Kullmann Five. Selv Kåre Willoch ble påtvunget Erling Norvik for å myke opp fasaden av duks og vestkant. Denne politiske nevrosen bidrar til å plassere et kollektivt ansvar på en person. Drivkraften i det gryende opprøret i dag, er drømmen om at man et sted i rekkene kan finne en person som forener Willochs briljans med Norviks folkelighet. Det er drømmen om den komplette politiker, og altså helt urealistisk.
Det er naturlig at et konservativt parti legger stor vekt på enkeltmenneskets betydning og ansvar. Men i Høyre kan et slikt utgangspunkt lett komme i veien for en realistisk forståelse av årsakene til partiets svekkelse. De pågående forsøk på tempelrensning er bortimot blottet for mer dyptgående analyse av hva som førte til valgkatastrofen. Uhyggen skal feies i krokene med nye koster. Man vegrer seg for å diskutere de samfunnskreftene som både i fortid og nåtid har begrenset partiets oppslutning.
Høyres hovedproblem er at det nesten er det eneste parti som de siste årene ikke har fått uttelling på høyrebølgen. De siste 10- 12 årene har samfunnet beveget seg markant i høyreretning, og partiets kampsaker er langt på vei realisert. Det gjelder skattepolitikken som er tilpasset middelklassens interesser. I mediepolitikken er flerkanalsamfunnet gjennomført. Vi har fått liberale lukningsbestemmelser i varehandelen i en grad som gjør Norge til et av de mest liberale land i Europa. Deler av helsevesenet er privatisert, og skolesystemet gir nå mulighet til flere individuelle valg. Og framfor alt: Nærings- og finansliv har fått frie og stabile rammebetingelser. Statsbedriftene er fristilt. Også selveierdemokratiet har fått et slags utløp i oppslutningen om aksjefondene. Riktignok ble det nei til Europa, men bortsett fra denne markeringen har samfunnsutviklingen stabilt utviklet seg i retning av Høyres kjerneverdier: Individualisme, markedsstyring, privatisering, et åpnere samfunn og materialisme.
Høyre har ikke hatt kraft eller troverdighet til å utnytte den tidsånd som er skreddersydd for partiet. Det har derimot Arbeiderpartiet, som gjennom en planmessig modernisering av sin politiske plattform har tatt opp i seg endringene i verdier og interesser. Arbeiderpartiet har ikke bare hatt Venstres meningers mot, men også Høyres - om man ser det i et historisk perspektiv.
Høyres mangel på troverdighet er til dels historisk betinget. Den korte perioden med Bunads-Høyre klarte ikke å viske ut partiets klassekarakter. Selv om Høyres velgere nå føler seg mer komfortable i grilldress enn i smoking, er det fremdeles de besittende klassers parti i manges øyne. Det er også et av problemene i forhold til Fremskrittspartiet. Carl I. Hagen har flere blanke knapper på sin blazer enn Jan Petersen, men består testen i folkelighet og trekker velgere fra både Arbeiderpartiet og Høyre.
Slik er Høyre murt inne fra alle kanter. I sentrale saker står Høyre nærmest Arbeiderpartiet, som likevel er «hovedfienden». På sin høyre side har partiet en maktfullkommen og uberegnelig Carl I. Hagen. Troverdigheten i regjeringsspørsmålet er ødelagt av sentrumspartiene som nå renner over av politisk kåtskap på Voksenkollen. Høyre er i ferd med å bli uinteressant og lite relevant. Klarer ikke Høyre å fornye politikken, kan det lide den verste av alle skjebner: Å bli et unødvendig parti.

© Dagbladet