Allerede dagen etter at elgjakta startet, fyrte Thorbjørn Jagland løs. Men det er ikke sesong for regjeringsjakt ennå. Og kan Jagland felle et vilt han selv har sluppet løs?

Jagland på høstjakt
Det hviler en slags idyll over forhandlingene mellom de tre sentrumspartiene i Oslos øverste og mest fornemme etasje. Herfra ventes det bare enighet og samhold, sjelden er så viktige forhandlinger dømt til å lykkes. Så får det ikke hjelpe at forhandlerne skuer ut over en hovedstad der 88 prosent av velgerne vendte dem ryggen. De får trøste seg med høstsola.

Av ARNE FINBORUD
Men i går brøt selveste statsministeren inn og forstyrret denne idyllen. Det skjedde i et radiointervju der Jagland gikk høyt ut på banen, som det heter for tida. Ja, han lød som om han allerede var i opposisjon og i ferd med å ta livet av den nye regjeringen. Her var det så få tegn til samarbeidsvilje, at spørsmålet straks meldte seg om hva hensikten kan være. Kan det tenkes at Jagland går så nådeløst til verks mot Bondevik for å kvele en gryende debatt om sin egen stilling i Arbeiderpartiet?
Det vet vi ikke. Men det vi vet, er at Jagland i går forsøkte å klistre en sentrumsregjering så tett opp til Fremskrittspartiet og Høyre som mulig. Arbeiderpartiet skal i alle fall ikke holde liv i Bondevik, der skal den kommende statsministeren ikke hente støtte. Hvis Jagland gjør alvor av denne trusselen, vil sentrumsregjeringen måtte skrinlegge sin strategi om å kjøre slalåm og hente støtte fra sak til sak fra forskjellige partier i Stortinget. Da vil den også få et kortvarig liv. Med ensidig støtte fra høyresida vil sentrumskoalisjonen gå i oppløsning, og norsk politikk kan vende tilbake til det gamle blokksystemet, slik Arbeiderpartiet og Høyre så inderlig ønsker. Men vil det skje?
Nå kan det sies mye om Jaglands utspill, og Bondevik sa det meste allerede i går om det uansvarlige og inkonsekvente ved en slik opposisjonspolitikk når Jagland helt frivillig har kastet kortene. Det er også besynderlig hvordan statsministeren tenker seg at Arbeiderpartiets budsjett skal gå mest mulig gjennom i Stortinget uten partiets egen støtte. Like forunderlig er det at han åpenbart tror Senterpartiet skal bli hans støtte etter at han har jaget Anne Enger Lahnstein ut av regjeringsbygningen og torpedert det sentrumsprosjektet hun påberoper seg morderskapet til. Vi må heller ikke glemme at Arbeiderpartiet vil ha mindre enn 36,9 prosent av velgerne i fire år framover. Det eneste som kan rokke ved Jaglands særegne form for parlamentarisme er at Senterpartiet foretar et sidebytte, som i 1990. Men den store forskjellen fra den gangen er at nå vil det ikke skje frivillig. Derfor synes det også uvirkelig.
Utspillet fra Jagland etterlater mange flere spørsmål enn svar, og det spredte heller ikke motløshet rundt møtebordet på Voksenåsen. Snarere kan det sveise de tre partiene mer sammen. Hvis Jagland tar sikte på å komme raskest mulig tilbake til regjeringskontorene, slik han åpenbart gjør, kan han ha forregnet seg. For det bestemmer Carl I. Hagen, og ikke Jagland. Ikke Høyre heller, for Jan Petersen våger aldri å felle Bondevik sammen med Arbeiderpartiet alene. Petersen må ha følge av Hagen. Derimot kan Hagen kaste Bondevik sammen med Arbeiderpartiet. Slike tokt har han vært ute på før uten å bli straffet av velgerne.
I dag er det lite som tyder på at det vil skje uten at det dukker opp en spesiell sak. Schengen kan selvsagt bli det. For selv om Hagen nå visstnok er blitt EU-motstander, holder han fast på at Norge må forhandle om en ny Schengen-avtale før danskenes folkeavstemning hvis EU forlanger det. Nå sier imidlertid Anne Enger Lahnstein at hun vil forholde seg til Schengen som til EØS, og la stortingsflertallet avgjøre. Da blir det ingen krise. Men hvis Jagland i går varslet at Arbeiderpartiet fra første stund skal stikke kjepper i alle mulige hjul for Bondevik, da kan vi få det kaoset han selv har advart mot, og som han da har gjort seg dobbelt skyldig i.

© Dagbladet