Musikk-magi i valgskyggen
Av TERJE MOSNES
Av og til kan en bli overfalt av snodige tanker i en konsertsal, der en sitter lykkelig naglet til stolen av virtuose musikeres magi. (Det handler ikke om magi ä la David Copperfields illusjonsmakeri eller ordmagi ä la norsk valgkamp. Det handler om den overveldende følelsen av å være et privilegert menneske som får lov til å oppleve instrumentalt mesterskap og nesten ufattelig øyeblikkskommunikasjon smelte sammen til et musikkuttrykk som rører ved dype strenger i deg, kall det gjerne sjelen, hvis du våger å omgås så pass luftige betegnelser.)
Stedet var Oslo Konserthus forrige tirsdag, og magikerne var den engelske gitaristen John McLaughlin, inderne Hariprasad Chaurasia (bambusfløyter), Zakir Hussain (tablas) og T.H. Vinayakaram (ghatam - leirtromme) og saksofonist Bendik Hofseth, altså en kosmopolitisk forsamling med et felles språk - musikk. Konserten, støttet av Rikskonsertenes Flerkulturelle Senter og diverse sponsorer, ble presentert som «innen rammen av feiringen av Indias 50-års uavhengighetsjubileum», men ut over det var det ikke akkurat rammer og begrensninger som preget begivenheten, verken med hensyn til det som ble spilt eller publikums begeistring.
Det var da de dukket opp, disse tankene. Om at her, på timen en uke og en dag etter at valglokalene i Norge stengte, og etermediene begynte sin prosentuøse beretning om hvilken posisjon kulturforakt og frykt for «det fremmede» har fått lov til å erobre, her sitter man og er vitne til hva nettopp tverrkulturelt samarbeid, gjennomsyret av generøsitet, tillit og skapervilje, kan resultere i.
Hvilken befrielse det var, etter en valgkamp der kultur og en skammelig innvandrings- og utvisningpolitikk var ikke-saker i en av verdens rikeste og mest homogene befolkninger. Og hvilket paradoks, bare en uke etter at norsk politikks mest profilerte «Norge vet best»-agitator lanserte sin nyslåtte lyst til å bli kulturminister, som om akkurat den jobben var et passende bein til det politiske spillets største taper.
Feil å nære slike tanker midt under en fabelaktig musikkopplevelse? Kanskje det. For alt jeg vet deltok folk med kulturministerambisjoner i den stående applausen ved konsertens slutt. Men jeg så ingen. Og var det bare innbilning når jeg mente å kunne anslå at om lag 15,3 prosent av Konserthusets stoler sto tomme?

© Dagbladet