Togene står, posten uteblir. Slik går det når tidligere forvaltningsbedrifter er under omstilling til markedsstyrte leverandører av tjenester.

Flinke til å gå
I den prisbelønte filmen «Budbringeren» utspiller seg følgende lille samtale om postbudet Roy blant noen av hans kolleger: «Han er så flink.» «Til hva da?» «Til å gå.»

Av HILDE HAUGSGJERD
I Oslo får ikke Posten Norge folk som er flinke til å gå, til å gå gatelangs med tunge postvesker for 152 000 kroner i året. Og de får ikke damer i 50-årene som er overtallige etter nedlegging av postkontorer i distriktene til å begynne som postbud i Oslo. NSB er blitt så akterutseilt at det vil ta år før togene i Østlandsområdet går i rute og før langdistansetogene går fort nok. I Telenor må hundrevis av ansatte lokkes og presses ut, for å få så mange til å gå fra bedriften som omstillingen til ny teknologi og opphevelsen av telemonopolet krever. De tre store statsbedriftene rystes i sine grunnvoller og har fått et frynsete rykte både blant kunder og ansatte.
Å jobbe i Posten, NSB eller Televerket har vært noe av det gjeveste man kunne gjøre. Disse statsbedriftene var selve nervesystemet i det norske samfunnet. Rundt jernbanestasjonen, postkontoret og telegrafen vokste sentrum i norske bygder og småbyer fram. Ved alle viktige begivenheter i nordmenns liv har de spilt en rolle. I romanen «Lasso rundt fru Luna» skilder Agnar Mykle Ask Burlefots reise med nattoget hjem til brorens begravelse, hvordan Ask pr. telegram både fikk jobb som handelsskolebestyrer og fikk vite at han var blitt far, og hvordan eksamensoppgavene kom i postpakke med lakksegl.
Var man først ansatt i Posten, NSB eller Televerket, var man trygg. Bak slagordene «Posten skal fram» og «Det går alltid et tog» har det levd sterke bedriftskulturer og mektige fagforeninger. Bedriftene har hatt preg av å være familier. Man hørte til her alt som tenåring, som betalt elev på egne etatsskoler. Generaldirektøren var medlem av samme fagforening som damen i billettluka. Bedrift og forening delte på oppgavene med å skaffe ansatte boliger, feriesteder og interessekontorer som solgte all verdens varer og formidlet lån. De var blant de første som fikk bedriftslegeordning. Ja, NSB-ansatte har til og med hatt gratis tannlege. Og de har fått plusset på lønna gjennom avtaler uforståelige for uinnvidde, med tillegg for postpakkemestrer i særklasse og overtidsordninger for lokomotivførere der et kvarter telte for et helt dagsverk.
Inntil nylig har både NSB, Posten Norge og Telenor vært forvaltningsbedrifter, styrt av Stortinget. I norsk politikk har det vært tabu å la statlig virksomhet styres av markedskrefter og teknologiutvikling. Derfor begynte de statseide kommunikasjonsbedriftene for seint å omstille seg til en ny tid. I Stortingets budsjettsystem er tidsperspektivet kort, og i statsregnskapet finnes ingen post for avskrivninger. Derimot er disse bedriftene blitt brukt som distriktspolitiske virkemidler. Hvilke postkontorer og stasjoner som skulle nedlegges eller få bestå og hvor nummeropplysningen skulle ligge, er blitt grundigere behandlet enn behovet for omstilling og forklaringen på store underskudd.
Internt i bedriftene har ledere som har vært der i hele sitt yrkesaktive liv, virket konserverende. Det samme har fagforeningene, som har satt interessene til medlemmene de har i dag høyere enn bedriftens framtid. Spesielt hos NSB har altfor mye av de årlige bevilgningene gått med til å finansiere dyr drift, mens sårt tiltrengte investeringer er blitt utsatt.
Ved inngangen til 1990-årene ble de statlige industribedriftene nedlagt. Nå er de statlige kommunikasjonsbedriftene fristilt og i gang med markedstilpasning og effektivisering. Dette betyr ikke at det offentlige som arbeidsgiver er på vei ut, eller at offentlig sektor som sådan er i krise. Det offentlige sysselsetter flere mennesker enn noen gang. Men de produserer ikke lenger stål, koks, teletjenester og busstransport. I dag er 40 prosent av de 533 000 årsverkene i offentlig sektor i helse- og omsorgstjenestene.
Også på dette feltet er det problemer, med sykehuskøer og for dårlige omsorgstilbud. Det ropes på at staten må overta sykehusene fra fylkene og styre omsorgestjenestene sterkere. Men erfaringen viser da ikke at et departement eller et direktorat er egnet til å styre bedrifter? Eller at Stortinget evner å begrense seg til å gi rammebetingelser og angi den retning utviklingen bør ta?

© Dagbladet