Pressen etter Dianas død
Det norske kongehuset vil gjerne diskutere erfaringer med snikfotografering og andre ubehageligheter med norske redaktører, men velger å utsette samtalene til følelsene har lagt seg etter ulykken i Paris der Diana, prinsessen av Wales, ble drept.

MONITOR: MARKUS MARKUSSON
Gode kilder ved Slottet bekrefter imidlertid at man stort sett er tilfreds med norsk presses opptreden, og at ubehagelighetene bare gjelder et par organer. Med tid og stunder kan vi altså vente oss en dialog mellom mediene og kongehuset som sikkert vil gå i gjensidig forståelse. Dialogen skal føres med redaktørene, som rett og rimelig er, for alle er enige om at det er der ansvaret ligger.
På Slottet har man fulgt mediedebatten etter ulykken i Paris og særlig merket seg - og stort sett vært enig i - det som har vært hevdet i lederartikler og kommentarer. Vårt kongehus velger altså, i likhet med president Clinton, statsminister Blair og andre kloke hoder, å innta en avventende holdning mens raseriet legger seg og pressen selv viser hva den vil gjøre.
Det har gått litt hetere for seg i Storbritannia, men også der begynner nå gemyttene å falle litt til ro. Enkelte politikeres forutsigbare rop om strengere lovgivning er mer eller mindre tilbakevist, men pressen har hatt et alvorlig oppgjør med seg selv. Lord Wakeham, som leder the Press Complaints Commission (PCC) - som kan sammenliknes med det norske Pressens faglige utvalg (PFU) - har sørget for at britisk presses Vær varsom-plakat er blitt atskillig strengere.
Her hjemme hadde vi for så vidt ingen direkte foranledning til de opphissede anklagene og selvpiskingen. Norske medier hadde ingenting direkte å gjøre med ulykken i Paris, bortsett fra at de i årevis har kjøpt og brukt en strøm av paparazzi-bilder. Man kan si at mange har skyld i Paris-ulykken, fra en flegmatisk ektemann til den enda kjøligere svigerfamilien, til pågående fotografer og griske redaktører, fulle sjåfører og et alltid sensasjonssultent publikum.
Men debatt fikk vi. Med personvernseminar over to dager i Norsk Redaktørforening der lederen for PFU viste alle de uønskede bildene, med møter i Pressefotografenes Klubb og i Oslo Journalistlag, der den vaskeekte og angrende paparazzi Mike Saunders viste alle sine bilder. Fagbladet Journalisten har gitt ut et ekstra bilag på 20 sider med reportasjer og debatt, og debatten har gått i avisene, i radio og i fjernsynet. For en gangs skyld gjelder ikke beskyldningene om at pressen holder interne diskusjoner som allmennheten ikke får del i.
Den rådende holdningen i det norske mediemiljøet er i overensstemmelse med den vår egen lord Wakeham har: Per Edgar Kokkvold har beholdt fatningen hele tida og i dager og uker gjentatt at vår lovgivning og våre etiske regler er fullt ut tilstrekkelige til å regulere denne virksomheten. Konkret har debatten ført til at redaktørene er blitt seg bevisst hva de gjør hvis de kjøper og kolporterer bilder tatt på uakseptabelt vis. «Selv hos Knut Håvik har dette trengt inn,» som Jon Michelet uttrykker det. Norske fotografer, som alltid har oppført seg ganske pent og vist god folkeskikk, vil oppføre seg enda penere, får vi tro. Men så er det da de ubehagelige opplevelser vår egen kongefamilie vil komme tilbake til. De vil antakelig bekrefte at det også finnes norske pressefotografer med dårlig oppdragelse.
I Storbritannia har man konsentrert seg om å love bot og bedring når det gjelder kongefamilien og at man iallfall vil la de to prinsene i fred. Men hva med alle andre celebriteter? Og hva med alle de fotografer ute i verden som faller for fristelsen til å tjene noen millioner på noe så enkelt som å lure i buskene? Og hva med alle de redaktørene som etter hvert vil se gjennom fingrene med metodene, bare bildene selger? For debatten har også understreket at menneskenes behov for sensasjoner, og helst de negative, er umettelig og som et narkotikamisbruk som bare utvikler seg til trang til mer.
Her er vi framme ved det punktet i debatten hvor man konkluderer med at det som må til er en holdningsendring, ikke bare i redaksjonene, men i de tusen hjem. Vi må gjøre noe med holdningene, sier vi og alle politikerne, når vi står overfor ubehagelige utviklinger som ellers går for egen maskin. Og for å gjøre noe med disse holdningene, er det en god begynnelse å høre den plagede part først, og så får vi se hva vi kan gjøre med det.

© Dagbladet