Den norske FN-idealismen har alltid overvurdert verdensorganisasjonen som det konservative USA har brakt i kne. Vil høstens sesjon snu trenden?

Mektigst i verden?
NEW YORK (Dagbladet): Kofi Annan er den mektigaste mannen i verda! Med en liten omskriving er dette hentet direkte fra Landkunneboka som norske elever ble undervist etter på 50-tallet. Omskrivingen er at da var Trygve Lie FNs generalsekretær.

Av HALVOR ELVIK
Nordmannen Lie var verdensorganisasjonens første generalsekretær og ville neppe ha godkjent rangeringen i skoleboka, solid maktpolitiker som han var. Trygve Lie mektigere enn Harry Truman og Josef Stalin? Men slik ble en generasjon norske skoleelever entusiastisk og idealistisk opplært til å plassere FN på toppen av maktpyramiden som et slags Verdens-Storting.
NRK og norske aviser med ambisjoner sendte sine journalister og korrespondenter til New York for å dekke FN framfor til Washington for å dekke USA. Selve kremjobben i det norske diplomatiet var FN-ambassadør med praktisk talt direkte forbindelseslinjer til Storting og regjering. Slik var det i store trekk helt fram til slutten av syttitallet. Men det tiåret ebbet ut med at Ronald Reagan og George Bush knuste velmenende Jimmy Carter og den enda mer velmenende norskamerikaneren Walter Mondale. Sovjetunionen ble igjen erklært som Det ondes imperium i en tale skrevet av Pat Buchanan. FN ble et banneord.
Overfinansierte, konservative «tenketanker» som The Heritage Foundation var begynt å pumpe ut korte, lettleste og ensidige «rapporter» om skandalene i verdensorganisasjonen som et oppblåst, korrupt og ineffektivt byråkrati med et institusjonelt hat til USA.
De konservative ideologene vant valgene på 80-tallet og tok over flertallet i Kongressen og stanset USAs innbetalinger til FN. Slik brakte senator Jesse Helms og hans likesinnede FN på konkursens rand, og tvang generalsekretær Boutros Boutros-Ghali ut av stillingen fordi han ikke var fleksibel nok.
Verdens langt fra mektigste mann, etterfølgeren Kofi Annan, er både dyktigere og mer villig til realpolitiske manøvrer, og har satt i gang en omfattende reformprosess. Sist mandag kom president Clinton til New York og sa at han trodde både hoveddelen av den amerikanske gjelden og reformer ville være betalt og på plass innen utgangen av dette året. Men forsamlingen hadde hørt det alt sammen før, og var ikke begeistret. Avisa New York Times siterte den norske utenriksministeren Bjørn Tore Godal som vikarierte for statsminister Thorbjørn Jagland, på at «ikke-betalere kan ikke godtas».
Uten en avtale mellom USA og FN om innbetaling av de utestående milliardene, kan USA miste stemmeretten i verdensorganisasjonen. Det er en situasjon som verken FN eller USA kan leve med, og vil derfor neppe inntreffe. Men mye står på spill, og mye kan være ødelagt før det ligger en løsning på bordet. Alle som har levd gjennom den kalde krigen, har bildet av Nikita Krustsjov som banker skoen i bordet under møtet i Sikkerhetsrådet, på netthinnen. Det var frykten for atomkrig som sved det bildet fast. Før det var det Sovjets boikott av Sikkerhetsrådet som gjorde mulig vedtaket om å sette amerikanske soldater inn i Korea med mandat fra Sikkerhetsrådet. Og det var et vedtak i Sikkerhetsrådet som ga mandat til de amerikanske og allierte styrkene i Golf-krigen.
FN har vokst dramatisk fra starten da USA, Sovjet og Europa dominerte organisasjonen og sikret seg veto-privilegier i Sikkerhetsrådet, til dagens FN som framfor alt er talerstol for nesten alle andre verdens nasjoner. Her er det mange land som vil oppheve stormaktenes privilegier i Sikkerhetsrådet og gjøre det til et representativt organ. Disse landene er ikke imponert over det amerikanske forslaget om å gi permanent medlemskap i rådet til Tyskland og Japan og tre utviklingsland, uten verken å utvide eller rokke ved dagens vestlige dominans i rådet. I høst er det dette det handler om på 1st Avenue.
For 40 år siden ga Norge innredningen av Sikkerhetsrådsalen i gave til verdensorganisasjonen. I år er salen pusset opp ved hjelp av en ny, norsk gave. Er det et omen om at Kofi Annan kan bli, om ikke «den mektigaste», så i hvert fall «mektigare» ved at verdensorganisasjonen langsomt kommer på fote igjen?

© Dagbladet