Dagens russiske paradokser blir mer forståelige ved et besøk i Dostojevskij-museet i St. Petersburg

Mistillitens sted
For en liten uke siden erklærte president Jeltsin at staten skulle gripe mer aktivt inn i russisk økonomi, og fikk støtte fra de liberale reformpolitikerne. De har lenge ivret for en sterk stat som kan kjempe mot private monopoldannelser. For vestlige ører lyder dette som absurd surr. Skulle ikke de liberale kjempe mot staten? Kanskje, men heller ikke i denne sammenhengen må vi glemme at den russiske virkeligheten er en annen enn vår. Derfor blir også ordene så forskjellige.

Av PETER NORMANN WAAGE
Russlands paradokser er ikke blitt mindre under Boris Jeltsin. Til tross for sin ubestridte rikdom, er Russland et umåtelig fattig land. Samtidig som store deler av den russiske befolkningen må gå måneder uten lønn og pensjon, øker turismen til Vesten og tegnene på velstand i byer som St. Petersburg. Men også de som ikke får lønn, har stort sett til det daglige brød. De selger unna eiendeler, eller grønnsaker de dyrker på sine private jordlapper. Man overlever dagen i dag, og kanskje den i morgen. Usikkerheten for framtida er likevel så stor at den synes å overskygge det som tross alt gror fram. For det russiske samfunnets største problem ligger så å si en etasje under økonomien: Mangel på tillit.
På karikert, nesten pervers måte fantes det tillit i Sovjetunionen, nemlig til at alt skulle fortsette som før. Om dagen i dag nok var problematisk, visste man at alt ble ved det samme. De praktiske konsekvensene av å gå fra en fattigdom som nok er plagsom, men ikke direkte truende, fordi den er så velkjent, til en fattigdom som når som helst kan slå over i ruin, ser vi blant annet av byens museer.
Dostojevskij-museet i St. Petersburg har alltid vært et sentrum for såvel Dostojevskij-forskning som for moderne russisk kunst og litteratur. Bevilgningene i Sovjettida var små, sensur og overvåking truet denne som andre institusjoner, men den jevne støtten gjorde det mulig å leve og overleve. Nå holdes den offentlige støtten til dette og andre museer lavere enn minimum. Til gjengjeld erklærte myndighetene for et års tid siden at næringslivet kunne overføre en del av det de skulle betale i skatt til kulturinstitusjoner.
.Dostojevskij-museet mottok i fjor om lag 3000 dollar fra et vannfilterfirma. Halvparten av pengene ble straks tatt hånd om av departementet som museet fremdeles hører inn under, for å betale elektrisitetsregningen for dette og et annet museum. Så fikk museet nye 3000 dollar, men nå var loven endret, slik at sponsoren måtte betale skatt i tillegg. Da opphørte støtten. En tilsvarende usikkerhet og uklarhet i forhold til staten opplevde museet da man i 1991 arrangerte en utstilling i Helsingfors, og fikk 18000 dollar for arbeidet. Pengene ble satt inn på konto i en utenriksbank - som gikk konkurs. Halve summen ble erstattet av staten i fjor, den neste halvdelen skal de få i 2004.
Både lovgivning og tradisjoner i Russland er så usikre at knapt noen våger å investere, alt kan endres når som helst. Økonomien dreier rundt handel i stedet for langsiktige prosjekter. Folk stoler ikke på bankene, og holder pengene hjemme, eller flytter dem til utlandet. Lovene er like flytende som samfunnet for øvrig.
Alt tyder på at det er denne situasjonen Jeltsin håper å gjøre noe med ved å la staten bli mer aktiv. Derfor støttes han også av de liberale. Men det russiske problemet består som før: I Russland er av åpenbare grunner ikke staten noe som inngir tillit. Den oppfattes tvert imot som en fiende som overvåker eller lurer befolkningen. Og det tar nok ennå lang tid før statens tjenestemenn omstiller seg til sin nye rolle. Da må de for eksempel ikke endre skattebestemmelsene etter forgodtbefinnende.
På tross av alle absurditeter og paradokser har en institusjon som Dostojevskij-museet ikke bare overlevd. Det utvikler seg, og arrangerer både utstillinger og seminarer. For at driften skal fortsette, søker man nå støtte i Vesten. Et halvt års byråkratisk kamp er belønnet med opprettelsen av en utenlandskonto, noe som også peker mot hva Russland som sådan fortsatt trenger. Ikke så mye dollar, riktignok: Pengestrømmen ut av landet er mange ganger større enn den som fører inn, men hjelp til å bygge tillitsskapende strukturer. Og det kan også vestlige investorer hjelpe til med.

© Dagbladet