Utdanning og familiepolitikk skal redde velferdssamfunnet. Vi vil ut av statlige A4-løsninger beregnet på alle og velge selv. Kontantstøtten er et uttrykk for dette.

Mor og far i klemma
Tony Blair, den mest populære gutten i klassen akkurat nå, har skjønt det. Det er han som låner ut politisk tankegods når mindre formuende kolleger i andre land vil forstå sin samtid. Nå skal foreldrene ansvarliggjøres. Om de så skal i fengsel.

Av SISSEL BENNECHE OSVOLD
Blairs lovforslag om at foreldre risikerer bøter eller fengsel hvis barna deres begår kriminelle handlinger, er ikke bare et uttrykk for vilje til å møte den påståtte normløsheten i dagens urbane samfunn med en fast og myndig hånd. Fengelsstraff for «dårlige» foreldre og forslaget om portforbud for barn under ti år etter klokka 21 viser at utfordringen i dagens velferdssamfunn ikke lenger handler om å bekjempe fattigdommen.
Når Tony Blair taler, lytter norske politikere. Blair representerer samling i sentrum rundt verdier den tilfredse majoritet etterlyser når den ikke lenger må slite seg opp av fattigdommen. Nå er flertallet så mette og velkledde i den vestlige verden at vi kan tillate oss å se kritisk på gjeldende velferdspolitikk. Og Blair vet svaret. Velferden må ikke bare pusses opp, men legges om, for å kunne møte andre og nye behov.
Den nye debatten om velferdssamfunnet handler om å møte dagens krav om valgfrihet. Moderne mennesker opplever ikke først og fremst at vi tilhører en sosial klasse. Vi ser oss som individer og krever individuelle løsninger innrettet på våre ulike behov. Vi stiller fortsatt høye krav om sosial trygghet, men nå vil vi velge hva slags løsninger som passer nettopp oss.
La gå at Thorbjørn Jagland gjorde så godt han kunne da han kopierte Blairs manende «utdanning, utdanning, utdanning» som svar på sitt retoriske spørsmål om hvordan arbeidsløsheten skal reduseres. Mindre hell hadde han med et like viktig budskap fra læremester Blair. Nemlig at moderne velferd handler om skreddersydde løsninger tilpasset den enkeltes liv og de ulike livsfasene. Som Oxford-professor i sosialpolitikk Stein Ringen sa til Dagsavisen Arbeiderbladet: «Moderne kvinner og menn ønsker å kjenne at de kan velge sin egen livsform.»
Dette var åpenbart en av grunnene til at så mange unge kvinner gikk til KrF i høst. Bondevik tilbyr valget mellom kontantstøtte og sosialdemokratiets barnehager. Egentlig er dette et formidabelt symbolsk uttrykk for den nye, skal vi si tidsånden? Forslaget har som kjent vært latterliggjort i årevis som et brutalt anslag mot kvinnefrigjøringen, en lumsk sabotering av vår felles mening med livet: barnehageplass til absolutt alle.
Nå vil neppe kontantstøtten konkurrere med kombinasjonen lange fødselspermisjoner og barnehager i praksis. Bortsett fra hos lavtlønte deltidsarbeidende kvinner i omsorgsyrkene. Hvilket ville være en ulykke, siden nettopp disse kvinnene er uunnværlige på arbeidsmarkedet. Derimot fanger kontantstøtten opp våre nye og uklare forventninger om hvordan det offentlige kan hjelpe oss til å velge våre egne liv.
Kontantstøtten er ytterligere symbolsk ladet. Den møter framtidas arbeidstakere, datanomadene. Den bekrefter avmaktsfølelsen hos slitne småbarnsmødre som erkjenner at full jobb og barneomsorg kan bli for mye. For det er et fordømt slit å tekkes arbeidsgiver og myten om den gode mor samtidig. Og når foreldreansvaret pulveriseres fordi barn og foreldre holder til på ulike samfunnsarenaer mesteparten av dagen, samtidig som nymoralske strømninger forlanger at foreldrene tar tilbake sitt individuelle ansvar, da er det Blairs tur. Da er det tid for familieverdiene til Bondevik.
Selv Gro Harlem Brundtland ropte på nabokjerringa som sosial kontrollør da det ble klart at lokalmiljøet ble tappet for hjemmeværende mødre på 90-tallet. Og forfatteren Roger Kurland (28) skrev en hel kultbok om de teite 68-mødrene som ikke forsto at det er deres skyld at de unge voksne i dag er så udugelige og egoistiske, atte (Dagbladet 28.9.97).
Nå er det ikke nytt at unger gir moder'n skylda når livet er for kjipt. Det nye er at moderniseringen av velferden må ta hensyn til fleksibiliteten i samfunnet i stedet for å tre ensartede løsninger ned over hodene på folk. Kontantstøtten er selvfølgelig ingen løsning på noe. Bare et symptom på at vi står foran nye verdivalg der kollektive ordninger ikke lenger skal styre alle reformer.

© Dagbladet