Taleboblens popmaler
«Jeg liker faktisk de tingene jeg parodierer,» sa den amerikanske kunstneren Roy Lichtenstein, som døde forleden - 73 år gammel. Fascinasjonen for tegneserier er framfor alt det man forbinder med hans bilder.
Ved siden av Andy Warhol kom Lichtenstein til å stå fram som den tydeligste eksponenten for popkuns-etiketten på tidlig 60-tall. De brukte begge en teknikk som eliminerte alle spor av en «personlig håndskrift», men i ettertid er det Warhols mekaniske silketrykk og Lichtensteins rasjonelle rasterpunkter som personifiserer popkunsten. Massemediene var også et felles motivisk utgangspunkt. Men der førstnevnte også gjorde annonser og fotografier fra døgnets drama til ikoner, konsentrerte kollegaen seg om å bearbeide serietegnernes illustrasjoner.
For Lichtenstein - som i slutten av 50-åra strevde med å finne kunstnerisk fotfeste innenfor den utterpete abstrakte ekspresjonismen - startet det med at han tegnet Mikke Mus og andre Disney-figurer for sine barn. Hans første forsøk med å sette skikkelsene fra tegneserieruta innenfor en seriøs ramme skjedde med tradisjonelle teknikker som pastell og tusj. Resultatet var billedmessig interessant og ga et signal om interesse for den kommersielle kulturen, men visuelt rimet det ikke med karakteren i utgangspunktet.
Lichtenstein innså hvor teknisk drevne mange av serietegnerne var, og at deres stereotype bilder bygde på et stilisert system. Han konsentrerte seg etter hvert om kjærlighets- og krigsserier, hvor de dramatiske konfliktene og de sentimentale handlingene ble drevet fram med kjølig kalkulerte effekter. Hans egen metode som maler var å velge ut en særlig slående scene, som han forstørret, forsterket og forandret fargemessig på lerretet. Rasterpunktene ble beholdt som en del av det visuelle vokabularet, og understreket fascinasjonen ved serienes standardiserte følelsesskjema.
Talebobler og typografi var like virkningsfulle råmaterialer som selve tegningen for Lichtenstein, og han hentet titler som «Blam» og «Wham» rett fra ruta.
Lichtenstein brukte samme metode overfor modernistiske klassikere som Matisse og Picasso, og den abstrakte ekspresjonismens heroiske strøk ble monumentalisert til en mekanisk formel for autentisitet. Roy Lichtenstein ble med åra mer produktiv enn kreativ, men skrev seg inn i kunsthistorien med en tidlig taleboble: «Why Brad, darling, this painting is a masterpiece. My, soon you'll have all the New York clamouring for your work.»

© Dagbladet