Utspill eller smertearie?
Av TERJE MOSNES
Så vet vi det: Hvis Arbeiderpartiet hadde fått 36,9 prosent av stemmene, ville kulturminister Turid Birkeland - forutsatt at ikke Thorbjørn Jagland hadde byttet henne ut eller satt henne på enerom etter valget - ha anbefalt overfor sine regjeringskolleger at Arbeiderpartiet skulle gå inn for opera på Vestbanen. Dette fortalte Birkeland til Aftenposten i går, og det må være lov til å lure på hvorfor.
Er utspillet å anse som et klarert politisk signal om at Arbeiderpartiet nå omsider vil tone flagg i denne famøse saken? Er partiets ledelse klar til å si «Vestbanen» så høyt og tydelig at det ikke høres ut som «Bjørvika» eller «Youngstorget», uttalt med munnen full av distriktsfrukter, østkantsmuler og dårlig tilpasset politisk tannregulering?
I så fall må Birkelands bekjennelse tillegges større betydning enn «lame duck»-tidspunktet i første omgang kan tyde på. For dersom Vestbanen virkelig er forfremmet til partistandpunkt, må det bety at også Kulturdepartementets arbeid i en tid har vært innrettet på at den nye operaen skal reises på Vestbanen. Den kommende kulturministeren, hvem hun eller han enn måtte bli, vil dermed komme til et tog som er i fart, om enn ca 100 år forsinket, og det er som kjent ikke gratis å dra i nødbremser uten svært god grunn.
Likevel skal Vestbane-tilhengerne fortsatt vokte seg for å slippe jubelen løs. Hvis Birkelands utspill er personlig og bare lufting av frustrasjon over å måtte forlate ufullført arbeid i sin alminnelighet og operahussaken i særdeleshet, er i virkeligheten lite endret. Da vet vi hva hun ville ha anbefalt sine regjeringskolleger, men vi vet ikke hvordan de ville ha stilt seg. Og Oslo Arbeiderparti har ikke på noen måte gitt opp Bjørvika, det forteller Britt Hildengs kommentar i samme Aftenposten.
Meningene om Turid Birkelands kulturministergjerning er mildt sagt delte. Et konkret, engasjert initiativ fra hennes side i operahussaken ville ha bedret hennes status betraktelig i kulturkretser, men Thorbjørn Jaglands berømmelige «enerom før opera» og deretter lokk på hele operasaken i valgkampen, fikk kulturministeren til å virke som enda mer av en lettvekter. I dette lyset ville det være høyst menneskelig om hun nå ønsker å vise at hun tross alt har utrettet noe, ved å la oss få vite hva hun ville ha anbefalt om hun hadde fått lov.
Men om en kulturministers oppstiving av ettermælet beveger operahussaken en eneste millimeter, se det aner vi ingenting om.

© Dagbladet