Bondevik-regjeringen skal skrus ned med de samme metoder som fikk Thorbjørn Jagland til å varsle sin avgang. Det kan åpne for nye allianser i norsk politikk.

Nye allianser
Thorbjørn Jaglands tale til Arbeiderpartiets landsstyre i går var en syntese av partiprogrammet og de 88 foredragene han holdt i valgkampen. Hovedsakene ble metodisk framlagt. Selvkritikken var fraværende. Sentrumspartiene fikk på kjeften. Så langt var alt etter boka. Mer påfallende er at den avtroppende statsminister ikke har noen klar strategi for hvordan partiet skal gjenerobre makten. Er det en villet uklarhet?

Av JOHN OLAV EGELAND

«Verden er vår,» sang Arbeiderpartiets landsstyre optimistisk da de møttes til rådslag i går. Men selv om eiendomsretten synes fastslått, er det ikke like lett å se hvordan den skal utøves. Statsministerens tale inneholdt ingen oppskrift på hvordan Arbeiderpartiet igjen skal komme i regjeringsposisjon. Rett nok sa Jagland at det nå skal bygges en bred allianse til venstre. Den skal snekres på egen organisasjon, restene av Velgeraksjonen, fagbevegelsen og ungdommen. Altså gammeldags partibygging.
Samtidig skal det etableres «allianser til gode krefter i Stortinget». Jagland tror han kommer tilbake hvis det i stortingsperioden blir flertall for å føre det han kaller en ansvarlig og langsiktig økonomisk politikk. Den støtten må han i så tilfelle finne mot høyre. I sum betyr dette at partiet skal bygges mot venstre og alliansene mot sentrum/høyre. Dette er kalkulert svevende og åpner for den utvikling tidligere planleggingsminister Terje Rød-Larsen formulerte i Dagbladet i går. Rød-Larsen pekte på at maktpausen vil fristille Arbeiderpartiet til nye allianser og konstellasjoner i Stortinget.
Jagland la i går ikke skjul på at han håper på et relativt snarlig maktskifte. Han gjorde det helt klart at Arbeiderpartiet aldri vil utgjøre noe parlamentarisk grunnlag for en Bondevik-regjering og varslet en steinhard og konsekvent opposisjon. Hensikten er selvfølgelig å male i stykker sentrumsregjeringen så fort som mulig. For selv om hele Arbeiderpartiet nå forsikrer at de ikke furter, er det ikke slik at partifolket smiler både innvendig og utvendig. Det smerter å gi fra seg makt og posisjoner partimedlemmene føler de har en slags odelsrett til.
Hele Arbeiderpartiets tradisjon, kultur og arbeidsform er innstilt på maktutøvelse. Langt på vei er det mulighetene for maktutøvelse som rekrutterer folk til partiet. Det gjelder frustrerte på venstresida som er lei maktesløshetens prinsipper og symboler. Det gjelder alle dem som har svak politisk orientering, men som vil jobbe et sted der de kan bruke sine evner og talenter. Og det gjelder hæren av fagforeningsfolk, idealistene, teknokratene og de moderne borgere som vil være der tingene skjer.
Arbeiderpartiet er det nærmeste vi kommer et statsbærende parti i Norge. Forvaltning av makten er partiets motor og dets innerste idé. Det er også grunnen til at Ap er et dårlig parti i opposisjon. Bevegelsen mangler trening i denne rollen - den kjennes unaturlig. Derfor må partiet komme til makten igjen innen rimelig tid. Men det kan bare inntreffe hvis det skjer noen fundamentale endringer i det politiske hovedmønstret.
Det er sannsynlig at Bondevik-regjeringen i startfasen vil være smidig inntil det selvutslettende overfor allerede etablerte flertall i Stortinget. Villigheten til nye Schengen-forhandlinger er et eksempel på det. Dernest er det både et politisk og et matematisk faktum at Bondevik bare kan felles ved hjelp av Carl I. Hagen eller Jan Petersen. Den drevne taktiker Hagen har allerede tilbudt seg å gjøre det mot at den nye statsministeren heter Jens og ikke Thorbjørn. Men det kan han glemme. Jagland avviste i går å komme til makten på Fremskrittspartiets nåde.
Det beste Arbeiderpartiet kan håpe på er at sentrumsregjeringen sprenges innenfra. En knallhard opposisjonspolitikk hvor kompromisser om delløsninger avvises, skal medvirke til det. Bondevik skal skrus ned med de samme metoder som fikk Jagland til å kaste kortene. Sprenges regjeringen innenfra vil det oppstå en ekstraordinær situasjon hvor nye og uventede politiske allianser vil bli forstått og akseptert. En slik utvikling vil også kunne gjenreise Jagland som politisk modernist.

© Dagbladet