Om troverdighet
Av DAG KULLERUD
Det er ikke akkurat noen himmelsk flukt over bispemøtet i Oslo. Knapt noe blir mer jordisk og dennesidig enn geistlighet sittende ved et forhandlingsbord med teologi som våpen. Biskopene har det sannelig ikke lett, å skulle forholde seg til mennesker som har grepet Gud i foten, medfører nødvendigvis en rekke menneskelige og teologiske problemer. Når staten og juridiske overlegninger i tillegg blir innblandet, ja, da blir sannhetens lys, som de alle sier seg å forvalte, ikke sterkere enn en nattbordslampe mot Mont Blanc.
Biskopene er altså i disse dager samlet for å diskutere både Børre Knudsen og hans religiøse gerilja og homofilisaken. I den siste saken dreier det seg om intet mindre enn det som kalles kirkens enhet: Kan kirken leve med flere syn i homofilispørsmålet, eller skal det bare være én mening?
En nøkkel til å forstå det som skjer i kirken, ligger kanskje nettopp i ordene «Kirkens enhet» - hva vil det si?
Det er som svar på dette spørsmålet dogmer lett blir til museumsklenodier, Børre Knudsen til gjenferd og forholdet mellom stat og kirke til en nedlagt fabrikk. Problemet for mange av kirkens ledere er at de ikke våger å tenke som søkende mennesker. De har ennå ikke tatt til seg den lærdommen et flerkulturelt samfunn kan gi: Spørsmål om tro er spørsmål om respekt for annerledes troende og respekt for andre menneskers verdighet. Og troen er for mange mennesker nettopp en viktig og integrert del av denne verdigheten.
Dersom det likevel oppstår uenighet, en uenighet som går på verdigheten løs, vil respekten for den andre ytre seg i at man skilles og så snakker sammen fra hvert sitt nye ståsted. Et slikt syn er fjernt fra Børre Knudsen. Han har grepet Gud i foten, og ved å gå inn i sykehusavdelinger, og ved å true kommende statsminister Bondevik med helvete, krenker han nettopp menneskeverdet han vil beskytte. I det siste tilfellet gjorde han seg til dommer over Bondeviks tro. Det var i realiteten en krenkelse. Med sin hellige rett blir Børre Knudsen livsfarlig på de menneskelige veier.
På samme vis dreier homofilisaken seg mer om verdighet enn om sannhet. Man kan ikke nekte de homofile å arbeide i kirken og samtidig betrakte dem som fullverdige medlemmer. Det er mulig at slikt dobbeltsnakk for noen vil være å forvalte sannheten, men det skjer i så fall ved å krenke andres verdighet.
At ordene tro og verdighet samler seg i troverdighet er i denne sammenheng noe langt mer enn et billig poeng.

© Dagbladet