Helsebyråkratene aner ikke hvordan de skal få realisert alle tiltakene i Stortingsmeldingen om psykiatrien. Og ute i felten er fagfolkene like misfornøyde som før.

En sutrete omsorg
Politikerne har dårlig samvittighet overfor psykiatrien. Kjell Magne Bondeviks helseminister må starte sin gjerning med å lage en handlingsplan for psykiatrien. Da bør fagmiljøet kjenne sin besøkelsestid, men ser ikke ut til å gjøre det.

AV HILDE HAUGSGJERD
Psykiatrien er omsider løftet inn på den helsepolitiske arenaen. Nå lytter Stortingets sosialkomité med like stor andakt når Mental Helse forteller om telefoner fra fortvilte pårørende, som når Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke legger fram nye tall om hjertekøen. De siste årene er det gitt store statlige bevilgninger øremerket denne delen av helsetjenesten. Den avtroppende regjeringens melding om psykiatrien ble mottatt med krav om en konkret handlingsplan og nye bevilgninger.
I en slik situasjon burde helsevesenets største stebarn kvittere med en offensiv holdning, med demonstrasjon av gode resultater, med faglig nytenking og eksperimenter, med utradisjonelt samarbeid mellom profesjoner og forvaltningsnivåer, og med en selvkritisk innstilling der det er på sin plass. Men det var ikke en slik holdning som dominerte da Statens helsetilsyn sist uke hadde samlet 300 avdelingsoverleger og andre ledere i det psykiske helsevernet til konferanse i Bergen.
Otto Steenfeldt-Foss, leder for Statens fagråd i psykiatri og tidligere fagsjef i Helsedirektoratet, karakteriserte statsråd Gudmund Hernes' helsereformer som en oppskrift på manipulering og utagering, og avsluttet sitt foredrag til lederne i det psykiske helsevernet med følgende bannbulle: «Det er en uberegnelighet og vilkårlighet vi ikke kan leve med. Den driver oss inn i motløshet og apati der vi ikke tar ansvar. Vi mister mot og krefter. Det er så mange ting som kommer, som har betydning for vår hverdag, som er ganske skremmende.» Er ikke sjeledoktorene mer robuste enn at de fristes til å løpe fra ansvaret for pasientene på grunn av uenighet med en vel reformivrig minister?
Svikt i alle ledd, var stortingsmeldingens diagnose av norsk psykiatri. I en slik tilstand er ikke store bevilgninger tilstrekkelig medisin. Meldingen inneholdt 109 (!) ulike forslag til forbedringer. Det kreves vilje og dristighet av dem som er satt til å forvalte pengene å få omsatt dem i flere og gode behandlings- og omsorgstilbud.
Ved de fylkeskommunale psykiatriske poliklinikkene for voksne utfører fagfolkene bare 1,5 pasientkonsultasjon pr. arbeidsdag, ved poliklinikkene for barn og ungdom bare 1,1 konsultasjon eller pasientrettet tiltak. På konferansen i Bergen var sårheten stor over den politiske oppmerksomheten disse statistikkene har fått. For de er visst ikke helt riktige. Sett heller i gang med å få opp pasientaktiviteten! Psykiatere i privat praksis er himmelfalne over hvor mye tid som går med til møter, administrasjon, kurs og dobbeltarbeid ved de offentlige poliklinikkene.
Den største flaskehalsen er psykiaterne selv. De er for få, og kommer til å være det i overskuelig framtid. Hvis ikke rekrutteringen blir bedre, vil til og med avgangen på psykiatere bli høyere enn tilgangen de neste årene. Da hjelper det lite om det opprettes flere stillinger eller avtalehjemler. Blant medisinstudentene synker interessen for psykiatri i løpet av studiet. Dette skyldes ifølge fagmiljøet dels tidsånden, dels arbeidspresset studentene er vitne til i sitt første møte med den psykiatriske klinikken. Men arbeidspresset er da like stort på somatiske avdelinger? Kan rekrutteringssvikten også skyldes at studentene møter et fag i liten fornyelse?
Norsk psykiatrisk forening har utformet profesjonskrav til ledelse, bemanning og oppgavefordeling ved de psykiatriske poliklinikkene som verken tar hensyn til Stortingets ønske om å bryte ned profesjonsgrensene i helsevesenet, eller til fagets rekrutteringsproblem. Blir foreningens krav fulgt, kan fylkene bare glemme å opprette flere poliklinikker. Mon tro om foreningen har rådspurt pasientene ved utformingen av sine krav?
«Hvorfor refser politikerne oss, når de samtidig satser på oss?» spurte en oppgitt leder i barne- og ungdomspsykiatrien på konferansen i Bergen. Slik spør furtne barn som ikke skjønner at når mor vil barna sine vel, stiller hun også krav til dem. Det er fristende å svare: Ta deg sammen, gutt! Men et slikt svar er neppe god medisin ifølge den psykiatriske læreboka.

© Dagbladet