De gamle ville
Av HANS ROSSINÉ
BERGEN (Dagbladet): I fascinasjonen over den nye «unge og ville» britiske dramatikergenerasjonen er det kanskje lett å glemme noen av de «gamle ville». Det vil si Shakespeares samtidige; Ben Jonson, Thomas Dekker, Philip Massinger og John Webster. Den generasjonen av britiske dramatikere som slo like sterkt ned i sin samtid på 1600-tallet, som det de «unge ville» gjør i dag. Og som alle var storslåtte leverandører av tekster til 1500- og 1600-tallets populære og folkelige elizabethanske teater. Med skuespill, gjerne i en historisk distanserende innpakning, som moret seg over tendenser i samtida. Eller som avdekket tidas hule og kyniske verdier. Eller som brakte politisk svært liberale ideer, eller som opprørte med sin moral og umoral. Eller som gjorde alt sammen på én gang.
En av de «gamle ville» kan for tida oppleves i Bergen, nærmere bestemt på Storescenen på Den Nationale Scene. Her har den danske regissøren Kim Dambæk tatt for seg John Webster (1580- 1625) og hans blodige hevntragedie «Hvite djevler». Oppsetningen er en estetisk nytelse, klassisk stilren, velspilt og når sant skal sies, også en tanke krevende.
Det er nemlig mange intriger, familierelasjoner og lysskye handlingsmotiver å holde rede på i «Hvite djevler». John Webster bygde, som så mange av de elizabethanske dramatikerne, på velkjent stoff. I dette tilfellet på en «sann historie». Den utspant seg i renessansens Venezia, og var den store skandalen i 1580-åras Europa. Den dreide seg om den skjønne kurtisanen Vittoria Corrombona og de dominoeffekter av maktspill og vendetta hennes romanse med hertugen av Bracciano utløste i de høyeste klerikale og adelige sirkler.
Hos Webster er stoffet anrettet med den stringente tragediedikterens sans for emosjonelle effekter og intelligent teatralitet. Renkespillene og nettene som blir spunnet her, går like opp til pave Sixtus V, og deres grufullhet tar ingen ende når den diabolske Flamineo, en slags Iago-figur i stykket, kan myrde selv sin egen bror. Websters politiske perspektiv legges på de herskende klassers moralske kaos, og på etiske verdier som faller som steiner i fritt fall.
Skuespillertrioen Gørild Mauseth (Vittoria), Bjørn Willberg Andersen (Flamineo) og Stig Amdam (Braccanio) er helt under huden på stykkets rystende ondskap, og framstiller den med en isnende klarhet. Mon tro om dagens «nye ville» kommer til å gjøre et like sterkt inntrykk dersom de skulle bli spilt om 400 år?

© Dagbladet